Hyggelig med kommentar, sent eller tidig.

Jeg aner ikke hvorfor jeg nesten aldri blir sint. Men det er ikke snakk om å «klare». Det er ikke sånn at jeg går rundt og behersker meg. Jeg reagerer bare veldig sjelden med sinne. Derimot kan jeg bli irritert, skuffet, lei meg, oppgitt, osv. Og det skjer til gjengjeld ganske ofte.

‘Jeg kan ikke huske sist jeg ble sint.’

Hvordan kan du klare aldri å bli sint. Jeg nemlig kan ikke.

Kanskje skyldtes min smule misforståelse at jeg har sett ditt nick inne hos Drusilla (Dagens onde kvinner) som har sin egen “Leseliste for sutregutter”.

Men det er altså behørig notert: I henhold til HvaHunSa kan også kvinner sutre.

Cassanders
In Cod we trust

Jeg kunne jo matet med teksje, samt sikret alle ender og bauger, ved å skrive: Et hvert menneske på denne jorden som faller for fristelsen til å syte, vil jeg potensielt kunne la meg friste til å kalle en syter.

Om du fremdeles skulle finne på å misteke meg for å gjøre kategoriske unntak; med “potensielt”, så mener jeg at det er ikke hver gang jeg gidder, man har bare så mye tid osv.

Men siden jeg forventer et minimum av leseren, så nøyde jeg meg med “Jeg ville kalt all syting, for syting, være seg om den kom fra muslimer, bortskjemte tenåringer, eller menn”

“Jeg ville kalt all syting, for syting” er jo et clue her”

Cassanders
In Cod we trust

Jeg ble litt inspirert, så nå har jeg faktisk begynt å kladde på en artikkel om menn og vold (istedenfor å bare syte om debatten).

Men jeg skriver sakte, og må sjekke en del fakta, så det kan nok ta litt tid. Kanskje koker det hele bort i kålen, slik de fleste tekstene min gjør. Vi får se.

Jeg ser gjerne en slags pedagogisering av debatten, så lenge det ikke fører til forståsegpåing og jabbing, noe det fort kan gjøre. Og jeg er så indelig lei av utallige tåpelige utspill, og innspill, fra menn som skal ytre seg om kvinnesak og feminisme - at jeg nok har en kortere lunte. Dette for å overleve selv, for å orke å fortsette debatten. Om noen veldig gjerne vil ha min repsekt, der jeg ikke kaller menn for kjerringer og sytapiter, så forventer jeg at de anstrenger seg såpass at jeg kan ta dem alvorlig.Tør jeg nevne Haavik, Døving, P.Z. Møller, Mads Larsen, Sonstad, og siste mann ut; Vik-Hansen. Er et rart man antar en syrlig undertone?

Heldigvis er du en slik mann det går an å ha en dialog med, og jeg er veldig glad for at du er med i kjønnrolledebatten, og ikke minst er å finne i mitt kommentarfelt dann og vann. Selv om vi ikke er enige alltid

Du synes 9 og 2 prosent var mye? Det synes jeg også, men til forskjell fra deg er jeg ikke overrasket, dessverre.

Det er greit, det. Jeg mener jo ikke at dette er den eneste forklaringen, men at det ihvertfall delvis forklarer laber mannlig respons på de debattene som blir lagt opp slik jeg beskriver.

En parallell: Muslimer blir jo ofte beskyldt for å være svært passive i debatten omkring islamsk terrorisme. Jeg tror den samme delårsaken gjør seg gjeldende her. En viktig forskjell er at ingen vil finne på å kalle en muslim for «sytete» hvis han klager på slike generaliseringer.

At menn svært sjelden tar initiativ til å debattere vold mot kvinner er en annen sak. Jeg tror kanskje menn i større grad snakker om vold i alminnelighet, og ikke i et kjønnsperspektiv. Kanskje mange menn er litt blinde for kjønnsroller generelt, fordi de sjelden oppfatter dem som problematiske selv? Eller kanskje de faktisk mener dette ikke er riktig perspektiv?

Jeg kan snakke for meg selv:
For det første tenker jeg svært sjelden i termer av kjønn, verken om de sakene jeg er opptatt av, eller i min omgang med andre mennesker. Det faller meg sjelden naturlig å identifisere meg med gruppen menn. Spesielt ikke hvis avvikende atferd assosieres med hele gruppen.
For det andre forstår jeg ikke vold og aggresjon. Det er noe fremmed. Jeg kan ikke huske sist jeg ble sint. Jeg har aldri slåss (heller ikke som barn, såvidt jeg vet). Jeg har heller ikke vært offer for vold, og (såvidt jeg vet) kjenner jeg heller ingen som lever i et slikt forhold. Debatten blir dermed rent akademisk. Med andre ord: jeg deltar gjerne, men temaet hører ikke til de jeg finner det naturlig å ta opp selv.

Det jeg imidlertid reagerte på da jeg så oppslaget om vold i samboerskap, var tallene. At 9% av menn og 2% av kvinner har utsatt partneren sin for grov vold høres i mine ører usannsynlig mye ut. Men før jeg rakk å tenke igjennom om jeg skulle skrive noe om dette (jeg er ganske treg sånn), var det dukket opp flere postinger om temaet, og ingen lot til å stusse på tallene. Noe som er litt påfallende, med tanke på den forskningsskepsis mange av de samme bloggerne ellers pleier å gi uttrykk for.

Og godt nytt år til deg også!

“Til de som mener at dette er utidig pirk og avsporing av en viktig debatt vil jeg si: Tvert imot. For menns engasjement blir ofte etterlyst i slike debatter. Men så lenge individuelle og ekstreme fenomener stadig blir ensidig framstilt som en side ved kjønnsroller eller generelle kjønnsegenskaper (og statistikken om nødvendig tillempes5 for å få dette til å stemme), kan man aldri regne med noe slikt engasjement, annet enn i form av såkalt «syting».”

Jeg skal ikke benekte for at slike innslag forekommer, og at til og med min lille setning helt nederst og i bunnen av en lengre artikkel, også kan oppfattes slik. men at det skal være en unnskyldning for at menn ikke kan delta, eller ennå bedre, ta initiativ selv, det går jeg ikke med på. Jepp. Det minner mest om syting. Beklager det altså.

Ellers er jeg glad for at du bifaller det andre jeg skrev, for det er jo tross alt der budskapene ligger, det er der vi finner noe vi kan ta videre. Og ikke bare vi kvinner, men menn også.

Godt Nytt år, abre