Og man begynner selvsagt ikke å røyke av trass. Jeg skrev at jeg får lyst, uten at det heller skulle forstås bokstavelig. Men følelsen er av og til litt sånn. Man kan bli fristet til å svare i den hensikt å provosere. Hvilket også er barnslig, naturligvis, men det er i det minste en slags tilbakemelding, og man kan jo håpe at budskapet kommer frem.

Det å slutte å gå i kirken pga. slik trass kan virke nokså meningsløst, ja. Men på den annen side: boikott av organisasjoner og bedrifter handler jo ikke bare om påvirkning eller å signalisere motstand utad. Det kan også være et samvittighetsspørsmål.

Og jeg er enig: Diskusjoner er naturligvis noe helt annet enn alminnelig sosial omgang. I en debatt forenkler og poengterer man, og man ønsker engasjement og reaksjoner. Og ikke minst: enhver deltar helt frivillig.

Det siste gjelder jo ikke minst på nettet. Ingen får «prakket på seg» meninger og holdninger gjennom ting de leser på nettet. Det er rett og slett ikke mulig.

Og apropos spissformuleringer: Body Shop burde ha reklamert med «kun testet på mennesker», eller: «takk for at du vil være vår prøvekanin!»

Det er en ting som irriterer meg enda mer, og det er når trass får folk til å reagere med handlinger som kun går ut over dem selv, og som knapt merkes av dem som de “protesterer” mot. En ting er om du provoserer de “prektige” med alternative holdninger i samme diskusjon - men å begynne å røyke i trass, den protesten merkes ikke av andre enn deg selv og din egen helse.

Jeg hadde en venn som av prinsipp ikke gikk i kirken pga saker og ting han ikke likte med Kjell Magne Bondevik. Verken kirken eller Bondevik merket noe til denne protesten, mens min venn skapte hindringer for seg selv, da han måtte avslå innbydelsen til sin beste venns bryllup pga sitt prinsipp om å ikke sette sin fot i en kirke. Når prinsipper skapes av trass og kun hindrer din egen lykke, da blir jeg litt matt altså..

Jeg er i grunnen veldig enig med deg hele veien her. Unntaket mitt hva moralisering angår, så hender det jeg bruker det som teknikk for å få folk engasjert i en diskusjon. I bloggen min altså, ikke ellers. Jeg har jo lyst til å beholde vennene mine.

Den betegnelsen har jeg sett i ei stripe med Arne And, en av mine litterære helter (spesielt i denne sammenhengen). Er den vanlig?

… kanskje noen av dem beskytter seg mot fristelsen ved å ta veien opp til himmelen for egen hånd, og Gud liker jo ikke det heller, men det finnes jo tilgivelse for den som tror …

… sånn at de stakkars soperne havner et sted der de må høre på samme herlighetsprekende sirupsgule mobbing. Mark Twain skal ha sagt at han ville velge himmelen for klimaet, og helvete for selskapet.

«Hvor går grensene for moralisering?»

Jeg oppfatter moral som en personlig sak. Min moral gjelder bare meg. I den grad jeg mener noe om hva andre gjør på vegne av seg selv, forsøker jeg å holde det for meg selv.

Men, vel å merke: hva andre gjør på vegne av seg selv. Når handlingene har (betydelige) konsekvenser for andre, er de ikke lenger en privatsak. Da kan utenforstående til og med ha en plikt til å blande seg inn. Men det spiller jo en rolle hvor store konsekvenser det er snakk om. Og handlinger som går ut over andre i betydelig grad er gjerne ulovlige, sånn at vi kan vise til det. Men lovverket regulerer ikke alt, og det er gråsoner. Uansett synes jeg utgangspunktet bør være at man bryr seg om eventuelle skadelidende, framfor å bry seg for mye med hva folk foretar seg, sånn generelt.

«Når jeg skriver en post som i hovedsak har som mål å peke på at foreldre ikke bør røyke på barna sine, moraliserer jeg da?»

Nei, jeg synes vel ikke det. Det er tross alt snakk om handlinger som går ut over andre. Noen er riktignok av den oppfatning at foreldre/barn står i en slags særstilling i så måte, men jeg er ikke en av dem. Jeg mener jo f.eks. at ikke engang skolevalg bør være opp til foreldrene.

En annen sak er jo måten man sier slike ting på. Det er et minefelt. Men jeg skal ikke late som jeg har noen svar. Jeg er nemlig ingen diplomat selv.

Jeg tror det nødvendigvis følger en viss selvtilfredshet med det å være et slikt glansbilde som du tegner opp, men er det det samme som å være prektig? Jeg tror ikke det egentlig. Men noen havner nok i fella og blir prektige, jeg har i hvertfall møtt noen.

Hvor går grensene for moralisering?
Når jeg skriver en post som i hovedsak har som mål å peke på at foreldre ikke bør røyke på barna sine, moraliserer jeg da? Og i fall svaret er ja, er det i så fall utidig moralisering?