Å ta det gode med det onde
Prektige mennesker har veldig dårlig innflytelse på meg. De gir meg lyst til å være stikk motsatt. Bad boy. Jeg kommer i en ny trassalder.
For det er noe grenseløst irriterende ved slike som er så modne, beherskede og korrekte i absolutt alle sammenhenger. Disse som alltid er pene i tøyet og har pene manerer og høy moral, som spiser sunt, er uhyre forsiktig med alkohol, og trimmer regelmessig. De som får gjort alt de skal og mer til, og som i det hele tatt har en uhyggelig kontroll over seg selv og livet sitt. De feilfri menneskene.
De kan være irriterende nok i seg selv – ved sin blotte eksistens – for oss med noe mindre selvdisiplin. Det hadde likevel vært greit hvis de bare hadde holdt prektigheten for seg selv. Men noen av dem gjør ikke det. De skal på død og liv fortelle om hvor sunne, nøkterne og anstendige de er. Underforstått: sånn bør du også være! Disse menneskene vet nemlig best.
Det er da jeg kjenner det. Trass. Jeg får lyst til å begynne å røyke. Teddy uten filter. Eksperimentere med ulovlige substanser, orgier og sort magi.
Hver gang noen brisker seg med dyder og måtehold, føler jeg trang til å belære dem om gledene ved å bli skikkelig dritings. Når jeg hører snusfornuftige utredninger om hvor godt man har av å stå tidlig opp på søndagene, og komme seg ut på tur i all slags vær, får jeg lyst til å si at jeg helst tilbringer helgene på sofaen, med potetgull og en kasse øl. Og kanskje en løsaktig kvinne eller to. Det går en faen i meg.
Men det verste er overbærenheten. For de fordømmer jo ingen. Nei, gud forby! De smiler og er kompis og «forstår»: javisst er det greit at du røyker og drikker og driver hor, bevares! De skjønner bare ikke vitsen. For sin del, liksom.
Dette har naturligvis ingenting med toleranse og respekt for andres valg å gjøre. Det er alt annet enn respekt. De hånler kanskje ikke høyt, eller rister på hodet så alle ser det – det ville nemlig være dårlige manerer – men man skal være usedvanlig dårlig sosialt utrustet for ikke å få med seg budskapet. Som man jo bare må bite i seg, for man har ingenting å ta dem på. De er uangripelige som lodotter.
Da er det tross alt greiere med folk som er åpne om hva de mener. Selv fullblods moralister som sier rett ut at du er en slask som vil ende i helvete. For sånt kan man forholde seg til. Da kan man i det minste svare, like åpent og ærlig, at man er glad til for ikke å havne på samme sted som dem. Hvor nå det måtte være.
Jeg skal uansett den andre veien.
HvaHunSa — December 6, 2007 @ 10:37 pm:
Jeg er pen i tøyet,har pene manerer og er moralsk bevisst, spiser sunt, er uhyre forsiktig med alkohol, og trimmer regelmessig.
Men der stopper det vel også for min del. Det er en hel masse ting jeg ikke får gjort i tide, jeg har ikke mer kontroll over livet mitt enn gjennomsnittet, og det hender jeg faller for fristelsen og gjør en illegal handling, dog ikke noe som går ut over andre.
Lurer på hva som fikk deg til å skrive denne posten…?
abre — December 6, 2007 @ 11:40 pm:
HvaHunSa:
«Lurer på hva som fikk deg til å skrive denne posten…?»
Ikke noen bestemt hendelse, hvis det er det du mener? Det er ikke sånn jeg skriver.
Poenget mitt var å få fram hva jeg synes om formaninger, bedrevitenhet og moralisme. Og spesielt: dårlig skjult nedlatenhet.
Men da syntes jeg at jeg først burde innrømme det som er min feil, nemlig at jeg kan ta meg i å irritere meg over mennesker som tilsynelatende er uten laster og svakheter. Enten de moraliserer eller ei. Spør du meg om hvorfor, blir jeg svar skyldig. Dårlig samvittighet, kanskje. Eller kanskje jeg har fordommer, og forventer den prektige holdningen?
Men før du velger å føle deg truffet: eksemplene er språklige virkemidler. Pene klær og sunt kosthold er ikke poenget. «Feilfrihet» er. Og jeg er faktisk i utgangspunktet nokså skikkelig av meg selv. Men så snart noen begynner å hinte om hva jeg bør, føler jeg meg ikke sånn lenger. Tvert om. Da føler jeg behov for å markere avstand. Barnslig, javisst, og jeg hadde aldri nevnt det hvis jeg ikke trodde det gjaldt flere enn meg. Dvs, jeg vet at det gjelder flere enn meg.
Og apropos «moralsk bevisst»: det er jeg også. Det er nettopp det. Moralisme er noe helt annet.
HvaHunSa — December 7, 2007 @ 1:16 am:
Jeg kjenner meg igjen i det å irritere seg over det som ser perfekt ut, det skjedde sist for bare noen timer siden. Og jeg kan heller ikke peke på hvorfor, uten å filosofere høytravende, og det blir kansje for mye av det gode i et stakkars kommentarfelt.
Jeg tror det nødvendigvis følger en viss selvtilfredshet med det å være et slikt glansbilde som du tegner opp, men er det det samme som å være prektig? Jeg tror ikke det egentlig. Men noen havner nok i fella og blir prektige, jeg har i hvertfall møtt noen.
Hvor går grensene for moralisering?
Når jeg skriver en post som i hovedsak har som mål å peke på at foreldre ikke bør røyke på barna sine, moraliserer jeg da? Og i fall svaret er ja, er det i så fall utidig moralisering?
abre — December 7, 2007 @ 1:38 am:
Se der, vi er jo ikke så uenige likevel.
Det hadde forsåvidt ikke gjort noe om vi var uenige, men jeg synes det er ubehagelig hvis folk ikke skjønner hva jeg mener.
«Hvor går grensene for moralisering?»
Jeg oppfatter moral som en personlig sak. Min moral gjelder bare meg. I den grad jeg mener noe om hva andre gjør på vegne av seg selv, forsøker jeg å holde det for meg selv.
Men, vel å merke: hva andre gjør på vegne av seg selv. Når handlingene har (betydelige) konsekvenser for andre, er de ikke lenger en privatsak. Da kan utenforstående til og med ha en plikt til å blande seg inn. Men det spiller jo en rolle hvor store konsekvenser det er snakk om. Og handlinger som går ut over andre i betydelig grad er gjerne ulovlige, sånn at vi kan vise til det. Men lovverket regulerer ikke alt, og det er gråsoner. Uansett synes jeg utgangspunktet bør være at man bryr seg om eventuelle skadelidende, framfor å bry seg for mye med hva folk foretar seg, sånn generelt.
«Når jeg skriver en post som i hovedsak har som mål å peke på at foreldre ikke bør røyke på barna sine, moraliserer jeg da?»
Nei, jeg synes vel ikke det. Det er tross alt snakk om handlinger som går ut over andre. Noen er riktignok av den oppfatning at foreldre/barn står i en slags særstilling i så måte, men jeg er ikke en av dem. Jeg mener jo f.eks. at ikke engang skolevalg bør være opp til foreldrene.
En annen sak er jo måten man sier slike ting på. Det er et minefelt. Men jeg skal ikke late som jeg har noen svar. Jeg er nemlig ingen diplomat selv.
Sus Scrofa — December 7, 2007 @ 10:43 am:
Nei, vi har ingenting imot de homofile. Men vi må også huske på at Gud har forbudt homofili og at den eneste veien til frelse er å oppriktig angre sine synder og be om tilgivelse for dem. Og siden vi elsker de homofile, og det gjør Jesus også, så vil vi gjøre alt for å styrke dem i troen og støtte dem i kampen mot deres syndige fristelser så de lettere kan finne veien til frelsen …
… kanskje noen av dem beskytter seg mot fristelsen ved å ta veien opp til himmelen for egen hånd, og Gud liker jo ikke det heller, men det finnes jo tilgivelse for den som tror …
… sånn at de stakkars soperne havner et sted der de må høre på samme herlighetsprekende sirupsgule mobbing. Mark Twain skal ha sagt at han ville velge himmelen for klimaet, og helvete for selskapet.
abre — December 7, 2007 @ 11:57 am:
Sus Scrofa:
«Sirupsgul»
Den betegnelsen har jeg sett i ei stripe med Arne And, en av mine litterære helter (spesielt i denne sammenhengen). Er den vanlig?
Sus Scrofa — December 7, 2007 @ 3:12 pm:
Noe med null treff på google er vel ikke “vanlig”, men referansen var tilsiktet fra min side. Den stripa er tegneserieversjonen av “Jesus Thinks You’re a Jerk”.
HvaHunSa — December 9, 2007 @ 12:35 am:
Abre: Uenige, vi? Tsk! Aldri
I hvert fall ikke veldig ofte. Men jeg husker første gang jeg støtte på deg, borte hos iskwew, noe om skole og tvang tror jeg. Mener å huske at jeg leste deg feil også. Men det skal jeg selvsagt ikke rippe opp i.
Jeg er i grunnen veldig enig med deg hele veien her. Unntaket mitt hva moralisering angår, så hender det jeg bruker det som teknikk for å få folk engasjert i en diskusjon. I bloggen min altså, ikke ellers. Jeg har jo lyst til å beholde vennene mine.
HvaHunSa — December 9, 2007 @ 12:39 am:
Eh, jeg er edru altså. Tastefeilene skyldes at øynene svir og renner etter restene av sminkefjerneren. Jeg må visst bytte merke. Den jeg bruker nå er nemlig fra Body Shop, og ikke testet på dyr. Da er det jo aldri godt å vite hva man får.
Tiqui — December 9, 2007 @ 1:14 am:
Jeg kan også irritere meg over folk som skal prakke på andre sin egen overbevisning eller levesett - men på sett og vis så gjør vi alle det på ulike måter når vi ytrer vår mening om saker som har med adferd å gjøre.
Det er en ting som irriterer meg enda mer, og det er når trass får folk til å reagere med handlinger som kun går ut over dem selv, og som knapt merkes av dem som de “protesterer” mot. En ting er om du provoserer de “prektige” med alternative holdninger i samme diskusjon - men å begynne å røyke i trass, den protesten merkes ikke av andre enn deg selv og din egen helse.
Jeg hadde en venn som av prinsipp ikke gikk i kirken pga saker og ting han ikke likte med Kjell Magne Bondevik. Verken kirken eller Bondevik merket noe til denne protesten, mens min venn skapte hindringer for seg selv, da han måtte avslå innbydelsen til sin beste venns bryllup pga sitt prinsipp om å ikke sette sin fot i en kirke. Når prinsipper skapes av trass og kun hindrer din egen lykke, da blir jeg litt matt altså..
abre — December 9, 2007 @ 2:25 pm:
HvaHunSa:
Husker den diskusjonen, ja, når du nevner den. Jeg kan nok helt sikkert være lett å misforstå av og til, særlig i en kjapp kommentarfelt-debatt der jeg kanskje også faller for fristelsen til å spissformulere.
Og jeg er enig: Diskusjoner er naturligvis noe helt annet enn alminnelig sosial omgang. I en debatt forenkler og poengterer man, og man ønsker engasjement og reaksjoner. Og ikke minst: enhver deltar helt frivillig.
Det siste gjelder jo ikke minst på nettet. Ingen får «prakket på seg» meninger og holdninger gjennom ting de leser på nettet. Det er rett og slett ikke mulig.
Og apropos spissformuleringer: Body Shop burde ha reklamert med «kun testet på mennesker», eller: «takk for at du vil være vår prøvekanin!»
abre — December 9, 2007 @ 2:30 pm:
Tiqui:
Når deg gjelder det å ytre seg om andres atferd synes jeg det går et ganske skarpt skille mellom atferd som går ut over andre, og den som bare går ut over den enkelte. Jeg synes også det er forskjell på å ytre seg om saker som har med atferd å gjøre, og det å la sine meninger skinne igjennom overfor den det gjelder.
Og man begynner selvsagt ikke å røyke av trass. Jeg skrev at jeg får lyst, uten at det heller skulle forstås bokstavelig. Men følelsen er av og til litt sånn. Man kan bli fristet til å svare i den hensikt å provosere. Hvilket også er barnslig, naturligvis, men det er i det minste en slags tilbakemelding, og man kan jo håpe at budskapet kommer frem.
Det å slutte å gå i kirken pga. slik trass kan virke nokså meningsløst, ja. Men på den annen side: boikott av organisasjoner og bedrifter handler jo ikke bare om påvirkning eller å signalisere motstand utad. Det kan også være et samvittighetsspørsmål.