Jeg er enig i at fravær av overlegg ikke nødvendigvis har med utilregnelighet å gjøre. Jeg sier bare at Staffs uttalelse kan tolkes slik. Også.

Den andre muligheten – nødverge – nevnte jeg innledningsvis, men altså: nødverge viser til den enkeltes konkrete situasjon, og begrunnes ikke i vedkommendes normer og rettsoppfatning. For hvor skulle vi i såfall sette grensene?

Personlig mener jeg at denne koblingen – at noen oppfatter en slik situasjon som nødverge pga. sine moralske normer – nettopp må betraktes som utilregnelighet. Men det er meg.

Forresten: Et søk viser at Staff trekker fram denne som en av to saker ved Nordhus’ bortgang: http://www.dagbladet.no/nyheter/1997/12/19/47154.html

Og, tolkningen går ikke i det hele tatt i hop med hva Staff rimeligvis kan ha ment: hadde han ment utilregnelighet, så ville han selvsagt ikke ha latt anledningen gå fra seg til å prosedere frifinnelse.

Jeg gjetter — ut fra sitatet fra boka — at det heller dreier seg om at gjerningsmannen er i en situasjon der han føler han ikke har noe valg, selv om det utenfra kan være vanskelig å forstå at det å trekke av er eneste løsningen. Det finnes tilfeller der slike betraktninger tillegges vekt i tiltaltes favør — ta for eksempel konebankeren som har gjort sitt beste for å hjernevaske frua om at hun aldri kan slippe unna så lenge han lever, og endog lykkes i å få henne til å tro det, selv om alle på utsiden ser at han alkoholiserte fjotten aldri ville klare å bevege seg fra A til B for å spore opp noen som helst.

Det er mulig at Staff syns at jenta som nekter å tvangsgiftes med (og deretter tvangspules av) sønnen til fars gode forbindelse, setter far i samme situasjonen som den mishandlete frua, men nå spekulerer jeg.

Glitrende poeng. Sier jo mer enn nok om hvorfor ikke Staff er helt på sporet her.