Kulturrelativ straffeutmåling
Tor Erling Staff vet å provosere. Når man trekker fra spillet for mediene er det ofte mye fornuft i det han sier, men denne gangen greier jeg ikke følge ham. Han vil ha strafferabatt for æresdrap. Vi må vektlegge hvorfor drap skjer, sier han.
Det har tidligere vært tilsvarende diskusjoner om kjønnslemlestelse: blir det mindre alvorlig å torturere småjenter dersom torturisten mener at det er riktig og nødvendig?
Årsaker og omstendigheter vektlegges jo ved straffeutmåling allerede, da det kan ha betydning for graden av overlegg. Derfor bedømmes tvangssituasjoner, nødverge, panikkhandlinger og utslag av traumer annerledes enn planlagte, kalkulerte handlinger. Det kan også være en formildende omstendighet at man handler rett i egne øyne. Man kan ha blitt lurt. Man kan ha handlet utfra mangelfull eller feilaktig informasjon. Eller man kan ha manglende evne til å forstå konsekvensene av sine handlinger. Omstendighetene kan ha vært ekstreme på ymse vis.
Men man pleier ikke vektlegge den enkeltes personlige normer og moral. Det regnes ikke som en formildende omstendighet i seg selv at man er uenig i loven. Det kan virke som det er en slik praksis Staff tar til orde for. Men i såfall må vi være konsekvente.
De fleste forbrytere rasjonaliserer handlingene sine. Mange av dem vil mene at det de har gjort er riktig, alt tatt i betraktning. Og hva er egentlig «kultur» her? Skal strafferabatt bare gjelde utenlandsk kultur, eller kan man differensiere tilsvarende utfra andre ulikheter i bakgrunn? Bør f.eks. andre konemishandlere også få strafferabatt, dersom de er overbeviste motstandere av likestilling? Hva med kristne som skyter abortleger? Kommunister som stjeler? Liberalister som snyter på skatten? Hells Angels-medlemmer som «gjør opp» internt? Eller hva med nazister? Skal normene innenfor disse subkulturene også vektlegges ved straffeutmåling?
Æresdrap er ikke en overlagt forbrytelse, hevder Staff. Dermed kan hans uttalelser også forstås som at mennesker fra kulturer med æresdrap må regnes som utilregnelige. Med andre ord: at hele den aktuelle kulturen må betraktes som en kollektiv villfarelse, som reduserer den enkeltes ansvar.
Evnen til å handle rasjonelt vil riktignok kunne avhenge av oppvekst og bakgrunn, men i utgangspunktet må vi stille de samme krav til alle voksne mennesker: at de tar ansvar for sine egne handlinger. Vi kan ihvertfall ikke behandle hele folkegrupper som mindre tilregnelige enn andre, pga. deres kultur.
HvaHunSa — November 30, 2007 @ 12:57 am:
“Æresdrap er ikke en overlagt forbrytelse, hevder Staff. Dermed kan hans uttalelser også forstås som at mennesker fra kulturer med æresdrap må regnes som utilregnelige. Med andre ord: at hele den aktuelle kulturen må betraktes som en kollektiv villfarelse, som reduseres den enkeltes ansvar”
Glitrende poeng. Sier jo mer enn nok om hvorfor ikke Staff er helt på sporet her.
Sus Scrofa — November 30, 2007 @ 9:20 am:
Jeg reagerte også på det HvaHunSa siterte, men med motsatt fortegn: det er en feilslutning å tolke fravær av overlegg som utilregnelighet. De to tingene behøver ikke ha noe som helst med hverandre å gjøre. “Forsettelig drap” er et innarbeidet begrep, og motsatt kan man godt være utilregnelig selv om man planlegger.
Og, tolkningen går ikke i det hele tatt i hop med hva Staff rimeligvis kan ha ment: hadde han ment utilregnelighet, så ville han selvsagt ikke ha latt anledningen gå fra seg til å prosedere frifinnelse.
Jeg gjetter — ut fra sitatet fra boka — at det heller dreier seg om at gjerningsmannen er i en situasjon der han føler han ikke har noe valg, selv om det utenfra kan være vanskelig å forstå at det å trekke av er eneste løsningen. Det finnes tilfeller der slike betraktninger tillegges vekt i tiltaltes favør — ta for eksempel konebankeren som har gjort sitt beste for å hjernevaske frua om at hun aldri kan slippe unna så lenge han lever, og endog lykkes i å få henne til å tro det, selv om alle på utsiden ser at han alkoholiserte fjotten aldri ville klare å bevege seg fra A til B for å spore opp noen som helst.
Det er mulig at Staff syns at jenta som nekter å tvangsgiftes med (og deretter tvangspules av) sønnen til fars gode forbindelse, setter far i samme situasjonen som den mishandlete frua, men nå spekulerer jeg.
Sus Scrofa — November 30, 2007 @ 9:29 am:
Øh. Eksempelcaset innebar at kona hadde skutt mannen, det fremgikk kanskje ikke tydelig. Jeg nevner her Liv-saken, der Alf Nordhus fikk en jury til å utvide nødvergebegrepet på beslektede premisser. Det var i sin tid en nyvinning i norsk strafferett, og det er mulig det er noe tilsvarende Staff prøver seg på. Men igjen, nå spekulerer jeg.
Forresten: Et søk viser at Staff trekker fram denne som en av to saker ved Nordhus’ bortgang: http://www.dagbladet.no/nyheter/1997/12/19/47154.html
abre — November 30, 2007 @ 9:40 am:
Sus Scrofa:
Jeg er enig i at fravær av overlegg ikke nødvendigvis har med utilregnelighet å gjøre. Jeg sier bare at Staffs uttalelse kan tolkes slik. Også.
Den andre muligheten – nødverge – nevnte jeg innledningsvis, men altså: nødverge viser til den enkeltes konkrete situasjon, og begrunnes ikke i vedkommendes normer og rettsoppfatning. For hvor skulle vi i såfall sette grensene?
Personlig mener jeg at denne koblingen – at noen oppfatter en slik situasjon som nødverge pga. sine moralske normer – nettopp må betraktes som utilregnelighet. Men det er meg.