Living next door to malice
Det gjør noe med meg, merker jeg, å måtte høre de samme 3 – 4 låtene om igjen og om igjen, HØYT, stort sett hver eneste dag i uke etter uke. Jeg blir grinete og oppfarende, og jeg tenker dårlig. Selv Dagbladets nettutgave har blitt en intellektuell utfordring. TV-titting må enten foregå med ubehagelig høyt volum eller med lyden skrudd av, og jeg kan bare glemme å lytte til mine egne CDer.
De tykke betongveggene, som sikkert kan beskytte mot både terrorbomber og klimakriser, har dessverre lite å stille opp mot dansbandmusikk med monoton vekselbass. Tvert imot – det er visse konstruksjonsmessige finurligheter som gjør at tonene ledes langs vegger og tak, inn i hver krok i alle rom.
Jeg antar at man i det lange løp tar skade på sin sjel. Selv er jeg fremdeles rasjonell, tror jeg, men mye tyder på at det kan være for sent for henne som spiller musikken.
