Floken i nettet

Tor Erling Staff vet å provosere. Når man trekker fra spillet for mediene er det ofte mye fornuft i det han sier, men denne gangen greier jeg ikke følge ham. Han vil ha strafferabatt for æresdrap. Vi må vektlegge hvorfor drap skjer, sier han.

Det har tidligere vært tilsvarende diskusjoner om kjønnslemlestelse: blir det mindre alvorlig å torturere småjenter dersom torturisten mener at det er riktig og nødvendig?

Årsaker og omstendigheter vektlegges jo ved straffeutmåling allerede, da det kan ha betydning for graden av overlegg. Derfor bedømmes tvangssituasjoner, nødverge, panikkhandlinger og utslag av traumer annerledes enn planlagte, kalkulerte handlinger. Det kan også være en formildende omstendighet at man handler rett i egne øyne. Man kan ha blitt lurt. Man kan ha handlet utfra mangelfull eller feilaktig informasjon. Eller man kan ha manglende evne til å forstå konsekvensene av sine handlinger. Omstendighetene kan ha vært ekstreme på ymse vis.

Men man pleier ikke vektlegge den enkeltes personlige normer og moral. Det regnes ikke som en formildende omstendighet i seg selv at man er uenig i loven. Det kan virke som det er en slik praksis Staff tar til orde for. Men i såfall må vi være konsekvente.

De fleste forbrytere rasjonaliserer handlingene sine. Mange av dem vil mene at det de har gjort er riktig, alt tatt i betraktning. Og hva er egentlig «kultur» her? Skal strafferabatt bare gjelde utenlandsk kultur, eller kan man differensiere tilsvarende utfra andre ulikheter i bakgrunn? Bør f.eks. andre konemishandlere også få strafferabatt, dersom de er overbeviste motstandere av likestilling? Hva med kristne som skyter abortleger? Kommunister som stjeler? Liberalister som snyter på skatten? Hells Angels-medlemmer som «gjør opp» internt? Eller hva med nazister? Skal normene innenfor disse subkulturene også vektlegges ved straffeutmåling?

Æresdrap er ikke en overlagt forbrytelse, hevder Staff. Dermed kan hans uttalelser også forstås som at mennesker fra kulturer med æresdrap må regnes som utilregnelige. Med andre ord: at hele den aktuelle kulturen må betraktes som en kollektiv villfarelse, som reduserer den enkeltes ansvar.

Evnen til å handle rasjonelt vil riktignok kunne avhenge av oppvekst og bakgrunn, men i utgangspunktet må vi stille de samme krav til alle voksne mennesker: at de tar ansvar for sine egne handlinger. Vi kan ihvertfall ikke behandle hele folkegrupper som mindre tilregnelige enn andre, pga. deres kultur.

Før trodde jeg at jeg ikke eide konkurranseinstinkt. Da jeg drev med idrett som ung, for eksempel, ble innsatsen ofte nokså halvhjertet. Ikke bare på trening, men i selve konkurransene også. Det føltes rett og slett ikke viktig nok. Men etter at jeg begynte å delta på pub-quiz for et par år siden har jeg oppdaget nye sider ved meg selv. For akkurat der og da, mens kampen pågår, er det blodig alvor! Og så er det uviktig igjen rett etterpå.

Nå er Floken med i Tordenbloggen, en uhøytidelig kåring av «Norges beste blogg». Der har den gått videre til cup-rundene, som én av 64 blogger. Og så har jeg forstått det sånn at valgkamp og slikt er en del av spillet. Men siden jeg har liten sans for egenreklame og mobilisering av venner som egentlig ikke bryr seg om blogging, sier jeg det heller sånn:

Se deg rundt, og finn ut hva du synes. Foruten nedover på forsiden kan du f.eks. sjekke eksemplene under «Utplukk» i menyen til høyre. Eller plukk selv under «Knuter» eller «Hele floken». Hvis du da liker bloggen, er det veldig hyggelig om du stemmer på den. Men: Sjekk også bloggen til motstanderen min, Iversen Revisited, hvis du ikke kjenner den fra før. Og hvis det er den du liker best, er det selvsagt den du skal stemme på.

For: Måtte den beste vinne!

Oppdatering, 26/11: Så var det over. Jeg ble utklasset av Iversen. Det lå forsåvidt i kortene allerede ved trekningen. For hva kunne vel en tvisynt grubler som meg stille opp mot en kvikk, jovial ung mann med ordet i sin makt? Ikke stort, skulle det vise seg. Men det er nå litt godt å være ferdig, også, og bare heie på de andre.

Et møterom i en kommune nordpå. En ordfører, en rådmann og et par andre representanter for kommunen sitter og venter spent. Det banker på døren, og to pent kledde menn kommer inn.

– Værsågod og sitt. Kaffe?

– Jotakk. Nå, har dere kikket på prospektet vi sendte?

– Nja, det har vært litt hektisk. Mye møter og sånt. Så vi tenkte vi kanskje kunne gå igjennom det viktigste nå, sammen med dere?

– Visst, visst! Selvfølgelig! Vel, da skal vi ikke kaste bort tiden. Hvis dere ser på side 3 … nei, ikke der! Der, ja … akkurat. Ja, dere ser tallene? Så mye kan dere tjene.
– Oj!

– Nå skal man kanskje ikke ta for gitt et resultat av denne størrelsen, men at dette er en gullkantet investering kan ingen komme fra.

– Man hører jo en del snakk om risiko …

– Joda, det er en viss risiko med alt. Man vet jo aldri. Alt kan skje. Det kan bli krig, ikke sant? Eller det kan falle ned en meteor …

– Haha, det skulle tatt seg ut!

– Ja, ikke sant?

– En meteor! Haha, ser dere for dere … ?

– Jo, så ved å investere nåverdien av de framtidige kraftinntektene – dere sitter jo på en gullgruve, vet dere – så blir forventningsverdien av den totale avkastningen … Tja, det er snakk om atskillige millioner … Nå skal vi se. Et øyeblikk, bare. Jo …

– Oj!

– Ikke sant?

– Kult! Og dette er sånne obla … oblagi …?

– Nettopp! Så hvis dere nå skriver her … og der, ja … Sånn, fint! Utmerket!

– Er det greit, da?

– Da skal alt være i skjønneste orden.

– Og når begynner vi å se noe til gevinsten?

– Når som helst. Når som helst. Hvis det ikke faller ned en meteor, da!

– Hahahahaha!

– Nettopp!

– Det var jammen bra at vi fikk vite om dette!

– Det gjelder å være åpen for mulighetene, vet dere. Være litt frampå. Play the game, ikke sant? Og mellom oss sagt: sånt er det ikke mange kommuner som skjønner.

– Tenk dere, en meteor! Svisj …

– Vel, det skulle vel være alt. Da får vi bare ønske dere lykke til med investeringene.

– Takk. Og takk for hjelpen!

– Ingen årsak. Gleden er på vår side.

– … og pang! Rett i bakken!

Moter er rare greier. Tilsynelatende er de estetiske normer som varierer med hvilket år det er. En temmelig bisarr idé, med andre ord. I virkeligheten handler moter først og fremst om gruppekonformitet og sosiale signaler, og i liten grad om estetisk sans. Man kan faktisk hevde at det å følge moten er et greit og lettvint alternativ til å ha noen egen smak.

Likevel er det fascinerende når folk som opphøyer seg til smakspoliti velger å se slik ut:

Jeg ser for meg at denne konstabel Bulldog har oppsøkt et kostymelager på sirkus, med bind for øynene. Og følt seg fram til et antrekk. Men alt er relativt; man kan jo bare posere sammen med Kiki Sørum, så er man liksom velkledd likevel.

Det hender jeg synes synd på de fantasiløse. Disse som regner realisme og nytte som de største dyder i livet. De jordete, drømmeløse, trauste – som tror det de ser, og helst ikke tenker på noe annet.

Hvis noen sier «tenk om…» til dem, flakker de med blikket og får det travelt. Leser de en bok, skal det handle om sånt som «kunne ha skjedd». Eller helst: sånt som har skjedd. Og går de på kino, rister de oppgitt på hodet av alt som er fantastisk. Science fiction er et stygt ord. De tror verdensrommet er et sted langt borte.

Selv fritidssysler skal helst ha et element av åpenbar nytte: fysisk fostring, en mekanisk innretning som blir reparert, en fisk som kan spises.

Men lek er ukjent for dem. De lekte kanskje da de var små, men husker det ikke. De kan bøye seg ned og snakke vennlig til et barn, men aldri tre inn i barnets verden. Hører de om lek blant voksne, tenker de på sex. Eller selskapsleker, som de faktisk kan la seg overtale til å delta i. For da er poenget nettopp å dumme seg ut, og man kan skylde på promille.

Likevel: De er fulle av vantro beundring hvis noen de kjenner har diktet en histore eller en bursdagssang. Tenk, et alminnelig menneske!

– Hvor tar du det fra?, spør de oppriktig forbløffet, mens de prøver å smile det vekk.

– Jeg fant på det.

– Jo, men…?

Det er en avgrunn.

Så det hender jeg synes synd på dem. Men vi trenger dem jo. Noen må ta ansvar, passe på. Noen må holde orden og ta seg av alt det nødvendige. Verden kan ikke bare gå framover; det er hjul som skal snurre, også.

Ikke spør om allmektige fedre
og lovede land, bortenfor
det siste havstykket –
denne bredden er den eneste vi vet
vi skal sette fot på

Ikke snakk om sterke storebrødre
som vennlig geleider oss hjem
Glem de selvsagte
paragrafstillaser
for alskens fasadepuss

Spør meg heller om de gamle stiene,
og oppdagelsesferdene
når vi våget oss utenom

Snakk heller håndfast om steinene
vi fant, og vardene vi bygget,
og fortell de som vil høre
om sporene
som bølgene tok

Det gjør noe med meg, merker jeg, å måtte høre de samme 3 – 4 låtene om igjen og om igjen, HØYT, stort sett hver eneste dag i uke etter uke. Jeg blir grinete og oppfarende, og jeg tenker dårlig. Selv Dagbladets nettutgave har blitt en intellektuell utfordring. TV-titting må enten foregå med ubehagelig høyt volum eller med lyden skrudd av, og jeg kan bare glemme å lytte til mine egne CDer.

De tykke betongveggene, som sikkert kan beskytte mot både terrorbomber og klimakriser, har dessverre lite å stille opp mot dansbandmusikk med monoton vekselbass. Tvert imot – det er visse konstruksjonsmessige finurligheter som gjør at tonene ledes langs vegger og tak, inn i hver krok i alle rom.

Jeg antar at man i det lange løp tar skade på sin sjel. Selv er jeg fremdeles rasjonell, tror jeg, men mye tyder på at det kan være for sent for henne som spiller musikken.