«Alt annet enn denne “enhetsskolen” blir da favorisering, religiøs propaganda eller pengesterke foreldre som kjøper seg fri. På min sønns katolske skole var det en av foreldrene med muslimsk tro som sa at hun ville ha sitt barn på en skole “der man ikke snakket stygt om Gud”. Den retten liker ikke statstenkerne. For riktignok liker de toleranse, men det får da være grenser.»

Hvis du vil vite mer om hva jeg mener om dette emnet kan du lese her.

Hva tenker du på? Kan du være litt mer spesifikk?

Jo, der var det litt av hvert. Noen OK enkeltpoenger iblandet noe som mest ligner paranoia, synes jeg.

For øvrig blir jeg like oppgitt hver gang noen hevder at foreldre skal ha rett til å bestemme på vegne av sine barn, uten innblanding.

De farlige nyliberalistene, de rike, de vellykkede og de mektiges sturmabteilungen, kaller seg “liberalkonservative”. (Eller liberalerere, muligens). De flokker seg om tankesmien Civita, tidsskriftet Minerva og (Unge) Hønstre. Og de ville aldri finne på å si at de er mot fellesskap. Å, nei du far! De er faktisk veldig for fellesskap. Men du vet, det finnes så mange andre fellesskap enn den fæle sosialdemokratiske vaginalstaten.. Vi må slippe til de snille frivillige fellesskap, det sivile samfunn, familien - du vet alle fellesskap som har det til felles at de ikke omfatter alle borgere av et samfunn. Alle fellesskap som har det til felles at de enten er lukket, eller må hente finansiering fra gavmilde rike. Slike fellesskap, det vil borgerskapet ha! Sosiologen Pål Veiden, nå prosjektleder i tankesmien Civita, hadde en aldeles nydelig kvinnefiendtlig kronikk om den fæle, totale (utrolig provoserende at mannen ikke har baller til å skrive totalitære) norske staten i Aftenposten for en tid tilbake. Verdt å lese. Velformulert og utstudert nesten i nærheten av å formulere noen reelle problemer. Går sikkert rett til hjertet på mange misfornøyde nordmenn der ute. Alle reaksjonære, halvmislykkede, unge menn har nå fått en ny syndebukk for at det ikke har gått dem helt slik de vil i livet og at de aldri får pult: “Karitastaten.” Oh joy.

Noen linker:

– Hva er unikt med vår ideologi
– Skatt er tyveri
– Foreningen for studium av objektivismen

Men for det meste har jeg altså støtt på slike i diskusjonsfora, og det blir litt mye jobb å spore opp linker.

Jeg syns det er nyttig å skille politisk, økonomisk og sosialliberalisme fra hverandre når man diskuterer, for så ser man bedre hvor Norge skiller seg fra USA og hvordan de ulike vektes. Jeg syns også det er viktig at når man er i diskusjoner med liberalister så bør man ta rede på hvor de befinner seg i ideologien - hvor rendyrket de er, og om de virkelig tror det er mulig å innføre en rendyrket liberalistisk ideologi, eller om Thatcherismen er det nærmeste man kommer realistisk sett.

Du sier at du har diskutert med mange rendyrkede liberalister - selv har jeg aldri diskutert eller lest noen som ønsker å fjerne staten helt her hjemme. Men minimumsstaten med svært få oppgaver hører jeg ofte om. Hvis du har noen linker vil jeg svært gjerne lese dem.

Når de er interessante til tross for at de er få, er det blant annet fordi de ikke anerkjenner politisk flertall som noe argument for hva som er riktig, noe som på sett og vis setter dem utenfor den alminnelige demokratisk tradisjonen.

Når jeg nevner USA er det fordi «liberal» der regnes som en venstre-ideologi (partiet demokratene), og ikke først og fremst dreier seg om økonomisk frihet, mens innblanding i enkeltmenneskers liv der borte først og fremst begrunnes i religion og tradisjon, og dermed kommer fra republikanerne (høyresida). «Liberalisme» i denne betydningen er allment tankegods i Norge, og finnes i de fleste politiske partier. Det jeg sikter til med liberalisme i postingen kalles vel libertarianisme i USA.

Men du har rett. Denne ideologien er sjelden. Ikke bare her, men de fleste steder.

Ønsket om å bare begrense statlig styring og innblanding passer vel på hele høyresida, ikke bare liberalistene.

Svært få norske liberalister er så rendyrket som du antyder.