Politikk og egeninteresse
Grovt sett1 kan vi dele inn velgerne i de som stemmer egoistisk og de som stemmer idealistisk.
Med andre ord: noen stemmer først og fremst utfra hva de tror gagner dem selv, mens andre legger mest vekt på hva slags samfunn de mener er det beste, uavhengig av om dette gagner dem selv spesielt.
Begge gruppene finnes spredt over hele den politiske skalaen. «De idealistiske» har ulike oppfatninger av hva som er riktig og hensiktsmessig. «De egoistiske» er i ulike livssituasjoner, noe som også tilsier forskjellig typer politikk. Dvs, når livet endrer seg, gjør de politiske oppfatningene også det. Ta for eksempel de som stemmer sosialistisk når de selv har behov for «solidaritet», men som beveger seg mot høyre så snart de blir selvstendige og tjener mer penger.
Det er naturligvis ikke noe galt i å handle utfra egeninteresse. Det gjør vi hele tida, både som individer og som del av grupper. Men det å stemme utfra egeninteresse innebærer at politikk reduseres til interessekamp, og det er ikke det politikk bør være. Vi har interesseorganisasjoner og pressgrupper til slikt, og trenger ikke politiske partier til det samme.
Politikk handler om helheten: det som går på tvers av interessegruppene2. Det dreier seg om lovgivning, rettigheter, rettsvesen, sosial sikkerhet, infrastruktur – selve «scenen» som interessekampene utspiller seg på, og rammene for dem. Ikke minst handler politikk om å hindre at noens interesser overkjører andres.
~
Det er nok derfor jeg interesser meg så lite for lokalpolitikk. Den dreier seg nemlig ikke om hva slags type samfunn vi skal ha, for slikt er gitt på riksnivå (eller internasjonalt, mer eller mindre uavhengig av politisk styring). De viktigste sakene kan ikke avgjøres lokalt, fordi de avhenger av verden omkring, og fordi kommunene har sterke føringer og trange budsjetter. Og saker som gjelder skoletilbud, helsevesen og sosiale rettigheter bør ikke avgjøres lokalt, da rettigheter bør være uavhengig av hvor man bor.
Lokalpolitikk handler først og fremst om å utnytte budsjettene best mulig, dvs. hvilke enkeltsaker som er viktigst, og hvilke grupper. Regnskap og rangering. Altså lite om politikk som sådan, og desto mer om interessekamp. Derfor oppstår da også tverrpolitiske bygdelister og rare koalisjoner i kommunevalgene. Og derfor er mange mer opptatt av å få inn dyktige og redelige enkeltpersoner i kommunestyrene, enn hvilke partier de representerer.
Men lokalpolitikk handler også om å påvirke rikspolitikken. Dessverre går denne påvirkningen som regel ut på å kjempe for sin kommune og sin region, istedenfor en bestemt type politikk for hele landet. Interessekamp igjen, altså.
Se også: Ideologi for dummies
- I praksis er det vel ofte en kombinasjon. Dessuten er det mange som ikke gjør noen slik vurdering i det hele tatt, og bare stemmer av gammel vane, utfra andres forventninger, sosial tilhørighet eller enkeltsaker. Jeg har sett bort fra disse her. «
- Hvis man er av den oppfatning at alt bør være styrt av egeninteresse, er man egentlig motstander av politikk. Da bør man stemme for å innskrenke politikken mest mulig, uavhengig av om dette i seg selv ganger en selv. (Da det å stemme for et samfunn styrt av egeninteresse ikke nødvendigvis er det samme som å stemme utfra egeninteresse.) «
HvaHunSa — September 28, 2007 @ 12:58 am:
Glimrende sortert. Selv har jeg aldri stemt på enkeltsak, men på ideologi, lurer på hvor mange som tenker over dette. Er redd svaret ville vært nedslående, men det er mulig jeg er for pessimistisk.
abre — September 28, 2007 @ 1:13 am:
Tja, jeg pleier å forsøke å diskutere politikk med folk av og til, og har også blitt ganske pessimistisk etter hvert. Det sier jo sitt at et av landets største partier har en retorikk som stort sett går ut på å appellere til egeninteresse i enkeltsaker. Men forsåvidt, det er jo ikke særlig populært å snakke om helhet og ideologi blant noen av partiene lenger.
HvaHunSa — September 28, 2007 @ 11:24 am:
Nå synes jeg også det er litt vanskelig å se ideologien bak politikken som føres ofte, det må jeg innrømme.
Jeg har sluttet å diskutrere politikk der det bare snakkes om enkeltsaker eller der det er mange motforestillinger om skatter og avgifter, men ingen om hvilke alternativer til et skattesystem.
Det er for meg naturlig å først ha en tanke om hvilket menneskesyn man skal ta utgangspunkt i, tror man på det altruistiske mennesket f.eks., så får jo det konsekvenser for hvilke politiske ideologier man tiltrekkes av, tror man derimot på det egosentriske mennesket, så er det naturlig at pendelen svinger en annen vei, er mennesker flest pasifister og ikke-maktsøkende? osv. Tenker vi at “den som ikke arbeider skal ikke spise!”?, eller er vi mer medmenneskelige enn som så?
Spørsmålet en kan stille seg er i hvor stor grad et samfunn trenger styrende kontroll, og på hvilken måte, og hvem. Og hvilket parti representerer ens egne vurderinger av dette best?
For noen er det en jungel å skulle orientere seg (meg også), hvilket jeg kan forstå, men man skjønner mindre om man ikke prøver i det minste.