Floken i nettet

Liberalistene vil ikke ha noen fellesskapsløsninger, sier de. En minimal «vekter-stat», bare, og så skal resten overlates til markedet.

Jeg snakker ikke her om «liberal» i den betydningen ordet har i USA, eller i norsk sentrumspolitikk. Jeg snakker ikke om «liberale holdninger», «sosialliberal» eller om John Stuart Mill. Nei, jeg tenker på disse som tror at frihet er en naturtilstand, og at rettigheter er noe som finnes «der ute» et sted, som en slags kraft eller grunnstoff, uberørt av menneskehender. Sånne som har forlest seg på Ayn Rand. Disse som mener at politikk er overgrep, at alt skal være i privat eie, og at mennesker har det best om de blir overlatt til seg selv.

Disse mener naturlig nok at markedet, med sine «frivillige» transaksjoner, er den eneste akseptable måten å organisere et samfunn på. Og det er klart: man kan lage butikk av det meste nå. For nå er de grunnleggende investeringene forlengst tatt, av generasjonene før oss. En stor del av disse investeringene har vært kollektive, foretatt gjennom politiske planer og beslutninger. Andre har vært private, men gjort mulige gjennom statlige rammer og politisk tilrettelegging. I mange tilfeller var det snakk om investeringer som ikke var lønnsomme i den generasjonen de ble foretatt. Ofte ble de aldri lønnsomme, hvis vi betrakter dem isolert. De har imidlertid lagt grunnlaget for annen virksomhet, og har dermed gitt samfunnsøkonomisk lønnsomhet, på (svært) lang sikt. Foruten selve statsdannelsen med lovgivende og utøvende makt, rettsvesen, politi og forsvar, har dette grunnlaget bestått av slikt som forskning, utdanning, helsevesen, energiproduksjon, infrastruktur, mm. Kort sagt: sivilisasjon, trygghet, kunnskap og ressurser. Alt dette er i stor grad resultatet av fellesskapsløsninger, og mye av det ville neppe kunne blitt realisert på annet vis. Men nå kan selvsagt det meste gis bort til kommersielle aktører, som skummer fløten.

Ideen om individuell frihet – at enhver skal kunne forfølge sin egen lykke – er av forholdsvis ny dato. Den oppsto først når samfunnet hadde nådd en grad av velstand og mangfold som gjorde en slik tanke meningsfull. Med andre ord: individualismen er i siste instans også en frukt av kollektive bestrevelser.

Jeg skal respektere prinsippet om laissez-faire og minimumsstaten hvis det tas som utgangspunkt. Dvs: hvis man starter på nytt. For man kan ikke bygge liberalisme i sosialdemokratiets hage. Det er snylting på fellesskapet og tidligere generasjoner. Og det er å leke butikk. Dessuten kan det bli lenge å vente på flertall.

Så derfor, kjære liberalister: Begynn med upløyd mark! Bokstavelig talt. Det er jo så mange uberørte områder å ta av. Tør jeg foreslå Amazonas? Det er krevende og farefullt, akkurat sånn dere liker det!

Kildens utspring

Grovt sett¹ kan vi dele inn velgerne i de som stemmer egoistisk og de som stemmer idealistisk.

Med andre ord: noen stemmer først og fremst utfra hva de tror gagner dem selv, mens andre legger mest vekt på hva slags samfunn de mener er det beste, uavhengig av om dette gagner dem selv spesielt.

Begge gruppene finnes spredt over hele den politiske skalaen. «De idealistiske» har ulike oppfatninger av hva som er riktig og hensiktsmessig. «De egoistiske» er i ulike livssituasjoner, noe som også tilsier forskjellig typer politikk. Dvs, når livet endrer seg, gjør de politiske oppfatningene også det. Ta for eksempel de som stemmer sosialistisk når de selv har behov for «solidaritet», men som beveger seg mot høyre så snart de blir selvstendige og tjener mer penger.

Det er naturligvis ikke noe galt i å handle utfra egeninteresse. Det gjør vi hele tida, både som individer og som del av grupper. Men det å stemme utfra egeninteresse innebærer at politikk reduseres til interessekamp, og det er ikke det politikk bør være. Vi har interesseorganisasjoner og pressgrupper til slikt, og trenger ikke politiske partier til det samme.

Politikk handler om helheten: det som går på tvers av interessegruppene². Det dreier seg om lovgivning, rettigheter, rettsvesen, sosial sikkerhet, infrastruktur – selve «scenen» som interessekampene utspiller seg på, og rammene for dem. Ikke minst handler politikk om å hindre at noens interesser overkjører andres.

~

Det er nok derfor jeg interesser meg så lite for lokalpolitikk. Den dreier seg nemlig ikke om hva slags type samfunn vi skal ha, for slikt er gitt på riksnivå (eller internasjonalt, mer eller mindre uavhengig av politisk styring). De viktigste sakene kan ikke avgjøres lokalt, fordi de avhenger av verden omkring, og fordi kommunene har sterke føringer og trange budsjetter. Og saker som gjelder skoletilbud, helsevesen og sosiale rettigheter bør ikke avgjøres lokalt, da rettigheter bør være uavhengig av hvor man bor.

Lokalpolitikk handler først og fremst om å utnytte budsjettene best mulig, dvs. vurdere hvilke enkeltsaker som er viktigst, og hvilke grupper. Regnskap og rangering. Altså lite om politikk som sådan, og desto mer om interessekamp. Derfor oppstår da også tverrpolitiske bygdelister og rare koalisjoner i kommunevalgene. Og derfor er mange mer opptatt av å få inn dyktige og redelige enkeltpersoner i kommunestyrene, enn hvilke partier de representerer.

Men lokalpolitikk handler også om å påvirke rikspolitikken. Dessverre går denne påvirkningen som regel ut på å kjempe for sin kommune og sin region, istedenfor en bestemt type politikk for hele landet. Interessekamp igjen, altså.

Se også: Ideologi for dummies

1. I praksis er det vel ofte en kombinasjon. Dessuten er det mange som ikke gjør noen slik vurdering i det hele tatt, og bare stemmer av gammel vane, utfra andres forventninger, sosial tilhørighet eller enkeltsaker. Jeg har sett bort fra disse her. «
2. Hvis man er av den oppfatning at alt bør være styrt av egeninteresse, er man egentlig motstander av politikk. Da bør man stemme for å innskrenke politikken mest mulig, uavhengig av om dette i seg selv ganger en selv. (Da det å stemme for et samfunn styrt av egeninteresse ikke nødvendigvis er det samme som å stemme utfra egeninteresse.) «

«Homofil praksis er synd» sier de kristne, for det står i bibelen. Men man finner så mye rart i bibelen, som de kristne aldri nevner:

«For Gud sa: (…) Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø» (Matt. 15:4)
 
«Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! (…) Og om din høyre hånd lokker deg til å synde, så hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg at ett av lemmene dine går tapt, enn at hele ditt legeme kommer til helvete» (Matt. 5:29)
 
«Dere skal holde mine forskrifter: Du skal ikke la to dyr av ulike slag i din buskap pare seg. Du skal ikke så to slags sæd i din åker. Klær som er vevd av to slags garn, skal du ikke ha på deg» (3. Mos. 19:19)
 
«De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. (…) De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø» (Rom. 1:29)

Mens altså andre bibelsteder blir tatt på ramme alvor:

«Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske» (Mark. 16:17)
 
«Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen kvinne, han driver hor, og hver den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, han driver hor» (Luk. 16:18)
 
«Verken de som driver hor, de som dyrker avguder, eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn, eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike» (Kor. 6:9)

De fleste kristne mener jo at deler av bibelen enten må forstås symbolsk, eller som utdaterte, kulturspesifikke normer. Men hvilke deler? Hvordan vet man hva som fremdeles skal regnes som gyldig? Det hevdes gjerne at skillet går mellom det gamle og det nye testamentet, siden det er NT som inneholder selve det kristne budskap. Men bare ett av sitatene over er hentet fra det gamle testamentet, så dette kan ikke være hele forklaringen.

Jeg tror heller forklaringen er denne:

De troende tolker innholdet i bibelen utfra det de tror og mener fra før.

Med andre ord: En kristen bibelleser aksepterer den delen av innholdet som bekrefter de holdningene han allerede har, og overser (eller omtolker) resten. Sånn er det med all tilegnelse av informasjon. Enhver leser er et filter. De kunnskapene og holdningene man har fra før bestemmer hvordan nye opplysninger oppfattes og vektlegges. Det spesielle med bibelen er at den skal representere guds ord. Dermed blir de synspunktene leseren får bekreftet opphøyd til «sannheter», som han slipper å argumentere for.

Det trenger ikke engang være snakk om leserens egne synspunkter, siden «rett tolkning» er et spørsmål om autoritet. Den som tolker på tvers av dette risikerer fordømmelse. Dermed vil maktforholdene i kirken og andre trossamfunn kunne avgjøre hvilke bibelsteder som blir tatt på alvor av de kristne, og brukt til å felle dom over andre mennesker.

Jeg synes fordømmelse av homofili virker like meningsløst som de andre bibelstedene jeg siterte over. Hvis en kristen skal prøve å forklare meg hvorfor akkurat dette skal tas på alvor, kan han ikke vise dette utfra bibelen selv. Han må fortolke, og dette må han gjøre selv. Den kristne må, som alle andre, ta ansvar for sine egne holdninger. Han kan ikke bare skyve religiøse autoriteter foran seg, eller skylde på at «det står i bibelen». For der står det så mangt.

Her er f.eks. et sitat som selv jeg kan stille meg bak:

«Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer en bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den. Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du som dømmer din neste?» (Jak. 4:11)

Se også: Tanker om tro.

Jeg har hørt ville historier om hvor uvitende folk sørpå kan være om Nord-Norge. F.eks. at noen tror det går isbjørner i gatene. Og at folk fra f.eks. Mo i Rana kan bli spurt om de kjenner en eller annen i Tromsø. Myter, har jeg tenkt.

Men for en tid siden var det en konkurranse på NRK P1, hvor deltakerne var fra henholdsvis Mosjøen¹ og Sortland. Programlederen mente da at dette var et «skikkelig lokaloppgjør».

Altså: de to stedene ligger drøyt 50 mil fra hverandre, dvs. litt lenger enn fra Trondheim til Oslo. Jeg mener selvsagt ikke at programlederen burde vite avstanden. Jeg vet f.eks. ikke på stående fot avstanden mellom Molde og Stavanger heller, men det at begge byene ligger på Vestlandet får meg ikke uten videre til å anta at de må være nabobyer.

Så for sikkerhets skyld:

• Nei, det finnes ikke isbjørn i Nord-Norge. Brunbjørn er det visst derimot mer enn nok av, skal vi tro sauebøndene.
• Jada, vi har strøm, TV og internett.
• Jo, noen av oss banner nok noe mer (og dessuten betydelig bedre) enn folk sørpå, men vi blir antakelig slått av svenskene.
• Nei, vi er ikke båtvant og glad i fisk, alle sammen. Noen av oss kan ikke engang ro, og har aldri fisket i havet.
• Ja, midt på sommeren er det faktisk lyst døgnet rundt, og noen steder kan man se midnattssola. Men det er dessverre den samme sola som om dagen.
• Nei, vi pleier ikke elske i sneen.
• Javisst, det er langt fra Oslo til Finnmark. Når du kommer til Mosjøen er du knapt halvveis til Alta. Og fra Alta til Kirkenes er det 50 mil til.
• Nei, du kan ikke ta tog til Tromsø. Beklager.
• Ja, du kan med fordel ta med fisk til Lofoten. Eller ihvertfall fiskestang. For på spisestedene langs veiene går det mest i hamburger og pommes frites.
• Nei, jeg kjenner ikke tanta di i Kjøllefjord.

1. Vedkommende var egentlig fra Drevja, men programlederen skjønte ikke at dette var et sted. «

En anekdotisk analyse.

Det offentlige yter dårlig service, sies det. Underforstått: det private yter bedre. Og det er nok sant, mange ganger. Men jeg har inntrykk av at kvalitet og service er på vei nedover generelt i samfunnet – både i privat og offentlig sektor. Fokuset er på kostnader.

Som alle andre har jeg hatt mine negative erfaringer med helsevesenet og NSB. Samt Telenor, etter avmonopoliseringen. Men det er de private firmaene som har gitt meg mest bry. Joda, jeg vet at egne erfaringer er et altfor spinkelt grunnlag til å trekke konklusjoner om hele bransjer, men kanskje de kan illustrere noen alminnelige problemer?

Jeg sikter først og fremst til håndverkerne:

Håndverker A: Leiligheten min har glassinnbygd balkong. Denne var lekk allerede da jeg flyttet inn, og ikke bare litt; når det regnet sto vannet og fløt. Det var snakk om en reklamasjonssak, og det lokale boligbyggerlaget hadde for lengst bestilt reparasjon hos firmaet som hadde montert balkongen. Disse holdt til i en annen del landet, og kunne visst bare komme innom «når de likevel var i nærheten». Hvilket ikke var så ofte. Men av og til dukket de opp på kort varsel, tok en titt, smurte på litt silikon, og hastet videre til viktigere ting. Det tok drøyt to år fra jeg flyttet inn til feilen ble reparert.

Håndverker B: Jeg vurderte å pusse opp badet, og fikk et rørleggerfirma til å lage et kostnadsoverslag. Jeg forklarte hva jeg hadde i tankene, og ba om å få spesifisert kostnadene for hvert enkelt tiltak, så jeg kunne ta stilling til hvor mye jeg hadde råd til å få gjort. Joda, det kom en mann som målte og noterte. Jeg skulle få svar nokså snart, sa han. Men tida gikk uten at jeg hørte noe, så jeg ringte og purret. Da hadde vedkommende reist på ferie, og kollegaene kunne dessverre ikke finne papirene. Da han kom tilbake noen uker senere fant han ikke papirene, han heller. Dermed måtte vi begynne på nytt (etter å ha gjort to nye avtaler, da den første ble glemt). Jeg minnet igjen om at jeg ville ha kostnadene spesifisert. Det endte likevel med at jeg fikk oppgitt en enkelt sum. Og siden de ikke hadde tatt vare på underlaget måtte beregningene gjøres enda en gang.

Håndverker C: Det skulle gjøres noe arbeid i alle leilighetene i blokka (ca. en halvtimes jobb i hver), og beboerne ble bedt om å velge dato fra ei liste, samt oppgi telefonnummer. Flere i oppgangen krysset av for samme dag. Da dagen kom hørte vi ingenting fra firmaet. Ikke dagen etter heller. Jeg ringte, og fikk snakke med mannen som var satt på jobben. Det skjedde veldig mye for tida, kunne han fortelle. Dessuten hadde han vært innom og ringt på døra den dagen, men jeg «var jo ikke hjemme». Og det er sant. I arbeidstida er jeg på jobb. Det samme gjelder de fleste andre i blokka. Og man tar seg jo ikke fri hele dagen for å vente på håndverkere; man venter på å bli oppringt på det telefonnummeret man har oppgitt. Vel, etter at jeg maste ble jobben gjort med det samme. Men bare hos meg; noen av naboene måtte vente i ukevis etter avtalt dato.

Håndverker D: Jeg bestilte sliping og lakkering av et tregulv. Mannen med maskinen kom flere timer senere enn avtalt, uten å verken beklage eller forklare. Etter å ha slipt ferdig gikk han rett løs på lakkeringen uten å finpusse først, med det resultat at gulvet måtte pusses og lakkeres på nytt.

Håndverker E: Jeg har ved flere anledninger vært kunde ved et lokalt verksted for bl.a. hvitevarer. Reparatørene kommer hjem til deg, men bare når det passer dem. De avtaler helst ikke tidspunkt mer nøyaktig enn «i løpet av uka». Klokkeslett har de slett ikke noe forhold til. Hvis du insisterer på en ordentlig avtale, holder de den uansett ikke. Disse karene pleier også å dukke opp midt på dagen og bli forbauset over at ingen er hjemme. Ofte skjønner de ikke hva du sier på telefon – ikke oppdraget og ikke problemet. Hvis du oppgir nummer til mobil eller jobbtelefon, ringer de deg likevel hjemme. I arbeidstida.

Jeg har selvsagt ikke hatt bare dårlige erfaringer, men det ser f.eks. ut til at problemene med å holde avtaler er gjengs. Det store unntaket var et par snekkere som både kom når de skulle, gjorde utmerket arbeid, og til og med ryddet etter seg! Ikke var de dyre heller. Jeg ble så gledelig overrasket at jeg nesten ringte og takket. For de dårlige erfaringene dominerer. Jeg har faktisk utelatt et par av de verste eksemplene, da de er vanskelige å anonymisere, og jeg ikke ønsker å henge ut enkeltpersoner.

Så finnes det jo andre typer private tjenesteytere enn håndverkere. Jeg kunne f.eks. ha sagt noen ord om ISPer, men jeg tror vi lar det ligge. Dette har blitt altfor langt allerede.

Varehandel er enklere, skulle man tro. Men hvis du som kunde har behov for informasjon, har du ofte et problem. Det er nemlig ikke særlig vanlig lenger at de butikkansatte har skikkelig kunnskap om det de selger. Det er faktisk ganske vanlig at kunden, som altså lurer på noe, vet mer enn selgeren. Og ja, jeg mener spesialforretninger.

Også butikkansatte har ofte et veldig avslappet forhold til løfter og avtaler. Når de f.eks. sier at varen kommer «helt sikkert i neste uke», så betyr ikke det at varen kommer i neste uke. Jeg vet ikke helt hva det betyr. Kanskje de bare vil at du skal gå, sånn at de kan ekspedere neste kunde? For det er konkurranse på pris som gjelder, med blant annet akutt personellmangel som resultat. I noen bransjer foregår denne konkurransen mot rene internett-firmaer. Tenk om butikkene kunne satset på fortrinnene sine i stedet?

~

Noen av firmaene nevnt over mangler konkurranse, og vil nok heller aldri få det. Forholdene er for små. Andre har konkurranse i massevis, men det hjelper jo ikke når det utelukkende konkurreres på pris. Tvert om.

Bloggerne er et selvopptatt folkeferd, så det er kanskje ikke rart at det blir en del selvransakelse og eksistensielle kriser:

«Hvorfor blogger vi egentlig? Hvorfor gidder vi? Hva er vitsen?»

Det kan være fristende å avfeie slik syting med at siden man faktisk holder på, har man tydeligvis en grunn som er god nok. Dessuten: prøv å erstatte «blogger» med «kommuniserer» i spørsmålet over, så ser man hvor tøvete det blir. For ingen spør vel om vitsen med å snakke med venner, diskutere i lunchen eller på puben, eller fortelle en historie? Hvorfor i all verden skulle dette plutselig bli mindre meningsfylt når det skjer skriftlig, og man attpåtil har muligheten til å nå langt flere?

Noen tar jo konsekvensen av at de opplever dette som meningsløst, og slutter. Og som Genese er inne på: mange gir seg etter veldig kort tid. Jeg er enig med Alf Ivar Tronsmo i at en del av disse antakelig blogger av feil grunn. De har oppmerksomheten rettet mot sin egen bloggeaktivitet istedenfor mot innholdet. De skriver for å «oppdatere», ikke fordi de har noe på hjertet den dagen.

Jada, jeg ser selvmotsigelsen: denne postingen fokuserer også på selve bloggingen. Dette er til og med en meta-metapost; jeg blogger om bloggere som blogger om å blogge. Det skal ikke bli en vane. Jeg vil bare ha fram at det faktisk finnes gode grunner til å drive med dette – også om vi aldri blir noen statsmakt.

Selv synes jeg ikke dette er så veldig vanskelig. Jeg liker å skrive, og vil gjerne bli flinkere. Jeg liker å dele tanker med andre, og jeg liker å få respons. Jeg har glede av å utveksle synspunkter og diskutere, enten det skjer på bloggen eller andre steder. Jeg synes det er storartet når jeg får større forståelse for andres synspunkter fordi de greier å formulere dem godt i sine egne blogger. Kanskje kan jeg klare det samme overfor andre? Dessuten har jeg sansen for avstanden i kommunikasjon på nettet. At fokuset er på ord og innhold, og ikke på person.

Og tenk på dette:

Det finnes millioner av bloggere i verden. Tenk om ihvertfall en liten andel av disse blir flinkere til å skrive og argumentere, tenker mer nøye igjennom hva de mener, lærer seg å forstå og respektere andres ståsted, får ny kunnskap, følger mer med i det som skjer rundt dem, blir mer kritisk til informasjon, blir del av nye nettverk, og samtidig har det gøy? Skal jeg være helt ærlig, kan jeg vanskelig forestille meg noe særlig mer meningsfylt.

Og selvsagt endrer vi verden! Det gjør vi hver eneste dag, gjennom alt vi sier og foretar oss, så hvorfor skulle blogg være noe unntak?