Floken i nettet

Hva stemmer man når man

er imot:

• politisk hestehandel og symbolpolitikk
• så vel markedsliberalisme som planøkonomi
• privat eiendom av naturressurser
• så vel proteksjonisme som full frihandel
• den sterke subsidieringen av landbruket
• EU
• statskirka
• så vel kongehus som president
• blasfemi- og rasismeparagrafen
• toleranse overfor religiøs/kulturell undertrykkelse
• privatisering av grunnskole og helsevesen
• kunnskapsreformen og omkalfatringen av universitetene
• offentlig støtte til kultur som tjener gode penger på egen hånd
• kjønnskvotering

er for:

• demokrati, herunder demokratisk kontroll av markedet
• langsiktig politisk planlegging
• konsistens og forutsigbarhet
• at sosiale rettigheter skal være uavhengig av bostedskommune
• konfesjonsfri skole
• karakterer i grunnskolen
• differensiert undervisning
• økt lønn/status for lærerne
• økt satsing på grunnforskning
• arbeidsinnvandring, med samme lønnsvilkår for alle
• kulturelt mangfold
• offentlig støtte til kultur som ikke kan drives kommersielt
• avkriminalisering av narkotika

er skeptisk til:

• konkurranseutsetting
• eiendomsskatt
• EØS-avtalen
• statlig deleierskap i bedrifter
• lokalpolitikk som sådan

og man dessuten:

• innser at lite av dette hører under kommunepolitikken
• oppfatter de fleste lokale sakene som uviktige
• knapt vet noe om lokalpolitikerne
• først og fremst vil hindre at FrP får innflytelse

   ?

I går ble jeg sittende og lese gamle artikler på nettet om blogging. Jeg fant mye rart. I Aftenposten, for eksempel, antydes det at vi bloggere ikke er helt ærlige. At vi iscenesetter oss selv. Spiller roller og forteller skrøner. For noe sludder! Skulle jeg liksom skrive noe jeg ikke kan stå inne for? Lyve om meg selv? Det skulle tatt seg ut. Og rollespill? Nei, vet du hva!

Jeg må innrømme at jeg ble litt het i toppen der jeg satt. For å få noe annet å tenke på, ruslet jeg inn på biblioteket; det ligger vegg i vegg med hjemmekontoret. Tidligere hadde jeg kontor i andre etasje, men jeg fikk flyttet det ned. Mye mer praktisk. Det gamle ble gjort om til musikkrom, og jeg må si jeg ble godt fornøyd. Flygelet kom virkelig til sin rett.

Jo, en god bok var nok det jeg trengte. Kanskje jeg skulle bla litt i en av mine egne utgivelser, for riktig å bøte på selvtilliten? Men jeg var blitt helt skjelven av dette blogg-våset, og turde ikke klatre i stigen. Jeg ble stående og kikke på måfå i de nederste hyllene, uten å finne noe som fanget interessen. Blikket falt i stedet på sølvkaraffelen etter morfar. Den sto og fristet ved ørelappstolen foran peisen. Jeg sjenket meg et raust glass Lagavulin. Jo, det var bedre. Kanskje jeg skulle ta glasset med ut på terrassen? Været var jo så nydelig.

Det ble til at jeg satte meg ved den gamle paviljongen – den helt nede ved bekken. Jeg blir alltid så rolig til sinns av å se på karpene og de gamle terrakotta-figurene. Alt var stille og fredelig. De eneste lydene var fuglesangen i magnolia-trærne og et og annet «snapp» fra Knutsens hagesaks. Ja, Knutsen er gartneren. Han har jobbet hos oss i over førti år, og vet hva han driver med. Men han spør gjerne om andres mening: «Burde vi utvide urtehagen til neste år?» «Hva tror du om gul mimosa ved dammen?» Og jeg har jo ingen anelse. Men jeg stoler på Knutsen.

En gjenglemt avis lå og blafret i sommerbrisen. Jeg skummet overskriftene, men det var mer enn nok. Falskhet og grådighet, opp og i mente. Bedrag, opsjoner og hemmelige bankkonti i Sveits. Apropos … kanskje jeg skulle jobbe litt en av dagene? Nåja, det meste gikk jo av seg selv for tiden, så det var vel ikke så farlig.

Nå kjente jeg at whiskyen begynte å glatte over alle bekymringene. Jovisst, dette var bedre! Og ennå hadde jeg noen dager for meg selv før Beatrice kom tilbake fra venninneturen sin. Et par av venninnene skulle visst være med, og bli over helgen. Ja, det var sant! Hun hadde jo invitert flere gjester. Hageselskap med treretters middag og levende musikk … Det hadde jeg helt glemt. Og åpen vinkjeller! Vel, jeg hadde lovet å stille opp, og et ord er et ord. Men dette er liksom ikke helt meg, når sant skal sies.

OK, litt snusk skal dere få. Den svenske legen og konservative politikeren Marie Louise Ekholm har nemlig uttalt seg i bl.a. Aftonbladet og Expressen om ungdommens seksualmoral.

Som lege er hun naturligvis opptatt av å minske spredningen av kjønnssykdommer. Hun er da også innom de vanlige, fornuftige formaningene: bruke prevensjon og begrense antallet partnere. Men så har hun visst også problemer med såkalte «knullekompiser», dvs. venner som er mer eller mindre faste sexpartnere uten å ha noe kjærlighetsforhold. Hun vil ikke moralisere, sier hun, men velger altså å gjøre det likevel. «Jag tycker synd om pojkar och flickor som lever så här», sier hun.

Her må det være politikeren Ekholm som snakker. Skjønt, jeg trodde jo at de konservative var tilhengere av personlig frihet. Men det er kanskje bare markedskreftene politikerne skal holde seg unna? Hun uttaler videre: «Jag tycker att man som ung själv skal känna at man bär det största ansvaret för sitt eget beteende», og dermed blir ihvertfall jeg veldig forvirret.

Men la oss se på hvilke alternativer som finnes når det gjelder sex for enslige:

1. Fritt fram
2. Tilfeldige partnere, men med prevensjon
3. Vennesex
4. Prostitusjon
5. Den som ikke får kjærlighet skal heller ikke ha sex

Ekholm har uttalt seg negativt om alternativ 1 og 3. Jeg lurer på hvilket av de andre hun foretrekker?

Hva mener du?

Se også Liberaleren og Sissel om samme sak.

Svært få av de som havner på bloggen min har søkt etter pornografi. Nesten ingen, faktisk. Jeg liker å innbille meg at leserne mine er seriøse og ordentlige mennesker.

Men et snodig fenomen har fått meg til å lure. Ifølge statistikken min hos Sitemeter ankommer nemlig en stor andel av de besøkende direkte til kategorien kjønn. En veldig stor andel. Noen dager er det over halvparten. Nå er jo kjønnsroller og likestilling et populært tema blant bloggerne, for all del, men det virker likevel litt rart. Så her er en beskjed til de av dere som kanskje er ute etter andre ting:

Bare glem det! Det er ikke noe snusk på bloggen min!

Jeg er klar over at mange blogg-treff kan være generert automatisk, uten at det står mennesker bak. Men jeg vet ikke hva som er nifsest: at bortimot halvparten av leserne mine er kjønnsfikserte, eller at datamaskinene har begynt å bli det.

«Republikk! President! Nå!» Det er det samme maset hver gang et medlem av kongehuset gjør noe snodig, hvilket jo er rett som det er.

Men hva skal vi vel med president? Siden kongehuset ikke har reell makt, og de få formelle funksjonene knyttet til kongen godt kunne vært overtatt av f.eks. stortingspresidenten, burde det da holde å bare avskaffe kongehuset, og så stoppe der? Jeg ser ikke poenget med å bytte ut dagens maktesløse gallionsfigurer med en ny maktesløs gallionsfigur. Og enda verre blir det hvis vi får en president med makt. I dag ligger makta hos regjering og storting, og det synes jeg den skal fortsette å gjøre. Så hvis president er alternativet beholder jeg heller dagens ordning, tusen takk.

Og kongehuset har jo en funksjon. I tett symbiose med ukebladene gir de folk noen å se opp til, snakke om eller le av, alt etter hva vi foretrekker. For de tar jobben sin på alvor, og gir oss noe for enhver smak. Pene fruer med sans for pomp og prakt kan heie på dronningen. Ungdommen kan identifisere seg med kronprinsen. Han er jo en hyggelig og moderne fyr, og meninger har han visst også. Med Ari Behn har vi fått det bisarre inn i kongehuset. Det er lang tradisjon for slikt også i monarkier rundt om i verden. Og med Mette-Marit har de folkelige fått sin favoritt. Og så finner vi restene av verdighet hos kongen. Han virker dessuten lun og trivelig. En person det er lett å føle sympati for. «Stakkars Kongen», kan vi si, når det blir litt mye. Som nå, når vi altså har fått en skikkelig eventyrprinsesse i tillegg. Kan vi da be om mer, egentlig?

Det burde riktignok være unødvendig å lønne dem over statsbudsjettet. Dette burde pressen klart å finansiere på egen hånd.

Myndighetene regulerer handlinger. Holdningene våre skal de imidlertid la være i fred, for de bruker vi til å velge med.

Som jeg har vært inne på før er det en alminnelig oppfatning at manipulasjon¹ er galt. Men hvis man virkelig mener dette – at det er selve manipulasjonen som er forkastelig – må jo dette gjelde uavhengig av innholdet. Det kan ikke spille noen rolle hvor god hensikten er.

En konsekvens av dette blir, mener jeg, at holdningskampanjer i beste fall² er tvilsomme. Uansett målsetning. Og da tenker jeg altså ikke på innholdet i ytringene som sådan. All informasjon – herunder om skadelige konsekvenser av visse handlinger – skal naturligvis være tilgjengelig. All argumentasjon, for eller imot et hvilket som helst synspunkt, må selvsagt slippe fritt til. Mangfold og fri utveksling av informasjon og synspunkter er en forutsetning for fri meningsdannelse.

Er du et lett offer for propaganda?

Men det som gjør holdningskampanjene til holdningskampanjer, er de virkemidlene som brukes. Disse er jevnt over de samme som i reklamen: spill på det ubevisste, påvirkning av følelser gjennom assosiasjoner, repetisjon, slagord og skremsler, samt siling av fakta. Forskjellen fra produktreklamen er at det er det offentlige som står bak, slik at bare bestemte holdninger har monopol på slik påvirkning.

Motsatsen til holdningskampanjene er å sørge for at all informasjon slipper til på lik linje, slik at folk selv kan veie ulike synspunkter og fakta mot hverandre, og fritt få gjøre seg opp sine egne meninger. Myndighetenes oppgave i dette bør dermed være å hindre manipulasjon og monopol.

Nå gjør vi naturligvis ikke våre valg i et vakuum. Vi påvirker alle hverandre, bl.a. gjennom forventninger og uformelle sanksjoner. Men slik påvirkning er mangfoldig og gjensidig; den gjenspeiler de holdningene som allerede finnes blant folk. Det er en vesensforskjell mellom dette og at myndighetene bruker sitt maktmonopol til å påvirke gjennom målrettede kampanjer.

Myndighetene er våre representanter. De skal handle i tråd med de prinsipper de har blitt valgt inn på, dvs. de synspunkter befolkningen faktisk har. Da er det ikke uproblematisk om de politikerne som til enhver tid sitter ved makten utnytter sin posisjon til å styre folks meninger i en bestemt retning.

Staten skal styre skadelige³ handlinger, ikke holdninger. Virkemidlene for slik styring bør være avgrenset til de rent juridiske; demokratisk bestemte lover og regler. Dette gir kontinuitet, forutsigbarhet og legitimitet. Utover det må det utvises varsomhet. Informer, opplys, advar – greit – men la folk få oppsøke informasjonen selv, vurdere den på egen hånd, og trekke sine egne konklusjoner i fred.

Se også: Hvem vasker hjernen hvitest?

1. Med manipulasjon mener jeg teknikker for å påvirke gjennom følelser og reflekser (i motsetning til bevisst overveielse). «
2. Jeg har her forutsatt at kampanjene virker. Mye tyder på at de ikke gjør det. I såfall er det snakk om bortkastede offentlige midler, og altså uansett kritikkverdig. «
3. Hva skade angår: Jeg synes ikke det er opplagt at det er bedre å være påvirket av propaganda enn av f.eks. alkohol. Eller at nedsatt kritisk sans er bedre enn nedsatt fysisk form. Igjen: forutsatt at propagandaen virker. «

Den pleide å komme når han minst ventet det. Gjerne på fine sommerdager, når han satt i hagen med ei bok, eller når han slumret etter middagen – plutselig var den uhyggelige lyden der, og det var som han frøs til is, uansett hvor varmt det var. Etter hvert ble det vanskelig å nyte slike dager. Han ble anspent, og tok seg i å speide etter glimt av hvitt mellom trærne. Senere hadde den begynt å komme på regnværsdager også, og til og med midt på vinteren. Han kunne aldri føle seg trygg.

Det var dette som var det verste. Uforutsigbarheten. Mangelen på kontroll. Og den messende lyden; hypnotisk og uvirkelig, men samtidig så merkelig kjent. De første gangene hadde han vært mer vaktsom enn redd. Men gradvis gikk sannheten opp for ham i all sin gru: Du kunne ikke slippe unna. Ikke i det lange løp.

Men han nektet å godta det. Han fant seg ikke i å måtte leve resten av sitt liv i angst. Det måtte være noe han kunne gjøre. Han begynte å legge en plan.

Han forsøkte å tenke tilbake. Var det noe mønster? Hvor var de svake punktene? Han ble overrasket over hvor mye han husket når han bare prøvde, og etter noen dager hadde han klart et opplegg som virket lovende. Det var riktignok enkelte usikkerhetsmomenter, men det var det ingenting å gjøre med. Han ville uansett bare få ett forsøk.

En dag meldte langtidsvarselet en lang varmværsperiode, og da gikk han til aksjon. Utstyret var allerede kjøpt inn: et radiosett med oppladbare batterier, et lite solcellepanel, hørselvern, varmekjeledress, finlandshette, varseltrekant, og en isolert tank med flytende nitrogen.

Han begynte med varslingssystemet. Nederst i dalen var det et sted hvor elva svingte nesten helt inntil en høy fjellskrent, slik at det bare var en ganske smal passasje imellom. Der var den nødt til å komme forbi før eller siden. Han plasserte den ene radioen bak en stor stein like ved veien, og koblet til solcellepanelet. Deretter kamuflerte han alt unntatt selve solcellene med busker og gress. Da han kom hjem plasserte han den andre radioen sånn at han kunne høre den hele tida. Deretter la han fram resten av utstyret slik at det var klart til bruk på kort varsel. Så var det bare å vente.

Det skjedde ingenting de to første dagene, men han sov urolig om natta, med den lille radioen stående på nattbordet. Han kunne riktignok ikke huske at den noen gang hadde dukket opp etter solnedgang, men han turde ikke ta noen sjanser.

Men så, den tredje dagen, skjedde det noe. Han satt i en fluktstol under den store eika da radioen begynte å gi lyd fra seg. Det var ingen tvil. Den syke, monotone messingen var ikke til å ta feil av. Han hadde en gang blitt fortalt at det skulle være en slags lokkelyd, men han fant tanken både absurd og frastøtende.

Raskt tok han på seg kjeledressen og finlandshetta. Så løp han bort til den lille brua i skogkanten. Her var den også nødt til å passere. Han satte opp varseltrekanten og la seg i skjul bak et kratt. Han behøvde ikke vente mer enn et par minutter før han hørte den. Da tok han på seg hørselvernet, og tvang seg til å puste rolig. Sånn ja; ut, inn… det var bedre. Han måtte skjerpe seg. Om han brøt sammen nå, så nært målet, ville han aldri tilgi seg selv.

Så var den der. Han så den bleke skyggen komme over bakketoppen, og fra da av handlet han nærmest automatisk. Han reiste seg opp, tok godt tak i nitrogentanken, og koblet fra sikkerhetsventilen. Akkurat idet utysket stoppet foran varseltrekanten, åpnet han dysen. En stråle med temperatur på 196 minusgrader skjøt ut fra munnstykket.

Virkningen var forbløffende. Det dannet seg øyeblikkelig et grått rim over det hele, og motoren stoppet brått. Etter bare noen sekunder eksploderte dekkene. Deretter ble frontruta helt matt. Så slo den sprekker, og så eksploderte den også. Og lyden! Den fryktelige lyden var borte! Han kunne merke det selv med hørselvernet på. Den grusomme radbrekkingen av Griegs «Norsk dans nr. 2», som alltid stoppet midt i en linje – aldri mer! Bokstavene langs sida var nå bare såvidt leselig gjennom frostrøyken. Han måtte smile. Teksten passet bedre enn noen gang. Nå var det virkelig en isbil!

En ny plan begynte allerede å ta form i hodet hans. Neste gang skulle han ta kirkeklokkene!

Eksamenstid: 7 timer. Alle tenkelige hjelpemidler tillatt.

Oppgave 1: Hva innebærer maktfordelingprinsippet?
   a) At alle bestemmer over seg selv
   b) At man innfører demokrati i hele verden, med makt
   c) At lovgivende, utøvende og dømmende makt holdes atskilt

Oppgave 2: Hva menes med universitetenes akademiske frihet?
   a) At universitetene er en del av et fritt marked
   b) At forskningen ikke underlegges føringer utenfra
   c) At studentene har mye fri

Oppgave 3: Hva heter Charles Darwins berømte bok fra 1859?
   a) Origin of the Species
   b) Planet of the Apes
   c) Pirates of the Caribbean

Oppgave 4: Hva uttalte filosofen Montesquieu?
   a) «All makt til Gud»
   b) «All makt korrumperer»
   c) «All mat er god»

Oppgave 5: Hvem har blitt tillagt uttalelsen: «Jeg er uenig i det du sier, men vil til døden forsvare din rett til å si det»?
   a) Miryam Shomrat
   b) Voltaire
   c) Jonas Gahr Støre

Oppgave 6: Hvem har blitt kalt konservativismens far?
   a) Knut Olav Åmås
   b) Edmund Burke
   c) Shabana Rehman

Oppgave 7: Hva betyr verdidebatt?
   a) Diskusjon om moralsk grunnlag
   b) Lønnsforhandlinger
   c) Pruting

Begrunn svarene hvis du gidder.

Tidstilpasset og kvalitetsreformert av
Det kongelige kunnskapsdepartement

I kveld ble det ikke rødvin på verandaen. Det regner, og det var vel på tide. Sommeren så langt har vært fantastisk, med varmeste juli i «manns minne». Derfor ble jeg litt forvirret over oppslagene i Dagbladet, der de hevdet at «du har nesten ikke sett sola i år». Det er så fort gjort å glemme at det er en lokalavis.

Jeg var en liten tur der nede, helt i utkanten av Norge. Øst- og sørlandet. Trivelig det, men litt mye trengsel. Og været var altså ikke all verden. Men ellers har det vært aldeles utmerket, og ennå er det mer sommer og ferie igjen.

Nå klarner det visst opp. Kanskje jeg skal våge meg ut med det rødvinsglasset likevel?

Fortsatt god sommer, forresten!