Hvor ekteskapet skal stå
Spørsmålet burde ikke være om loven skal åpne for kjønnsnøytralt ekteskap. Spørsmålet burde være hvorvidt samlivsform skal være en sak for stat og lovgivning overhodet.
Jeg mener at samboerskap og -form bør være en privatsak. Hvis to som elsker hverandre vil ha et religiøst rituale med velsignelse av en prest eller sjaman, er det kun deres sak. Foretrekker de en sekulær sermoni, er det også kun deres sak. Vil de bare flytte sammen uten noe oppstuss, likeså. Det er naturligvis også en privatsak hvorvidt de er av samme eller motsatt kjønn. Og hvis de egentlig ikke elsker hverandre, men ønsker å dele bord og seng likevel, er det fremdeles en privatsak, og ingen har noe med å vite hvorfor. Til og med antallet personer som inngår i samboerskapet er noe som kun angår de involverte.
Hvis så de samboende ønsker en kontrakt som regulerer eiendom, arv, etc, så greier de å ordne det selv. Lar de det være, behandler loven dem som uavhengige individer.
Det som imidlertid ikke er noen privatsak, er ansvar for barn. Så snart noen får barn blir dermed også deres eventuelle samboerforhold en sak for offentligheten. For da, og bare da, trengs et regelverk. Dette må regulere hvem som har rett/plikt til omsorg, hva plikten innebærer, hva man har lov til og ikke lov til, samt hva som skal skje ved et eventuelt samlivsbrudd. Reglene må også gi føringer for eventuelle frivillige kontrakter og avtaler som inngås om omsorg for barn.
Kun ett forhold bør ligge til grunn for disse reglene og håndhevelsen av dem: barnets beste. Ikke hvem som er de biologiske foreldrene. Ikke hva samlivsformen kalles, eller hvem som har velsignet den. Ikke hvilke(t) kjønn eller legning de foresatte har, eller hvor mange de er. Bare barnets beste.
Grenseløs — June 30, 2007 @ 3:44 pm:
Du går ikke langt nok. Ingen bør eller må i prinsippet være registrert noen steder, heller ikke barna. Det har ikke noe med barnas beste eller ikke å gjøre, selv om alle vil ha det bedre hvis de ikke har samfunnets klamme hånd rundt seg.
Feks i Nederland har ikke folk personnummer og det fungerer helt utmerket. Det finnes mange andre eksempler.
Nicolas — June 30, 2007 @ 3:49 pm:
Jeg må si meg helt enig med abre, og helt uenig med Grenseløs her. Hvis du misliker “samfunnets klamme hånd” i form av å ha et personnummer, kan du jo trøste deg med at ordningen med personnummer vi har i Norge gjør det utrolig mye enklere å gjøre solid og grundig forskning som vi kan bruke som basis for fremtidige politiske beslutninger.
Stiller meg tvilende til hvordan man vet at alt er så bra i Nederland når mangelen på personnummer gjør det veldig mye vanskeligere å vite mye om de som ikke har personnummer…
abre — June 30, 2007 @ 3:50 pm:
Grenseløs:
Hva som er barnas beste blir en annen diskusjon igjen. Her er tydeligvis du og jeg uenige.