Det går nok litt i rykk og napp med skrivingen, alt etter om jeg har noe på hjertet. Blogger jeg så mye oftere, er jeg redd det blir mye tomprat. Men positive tilbakemeldinger er jo god inspirasjon, da!

Jeg er enig i at vennlighet og smil varmer, også fra en fremmed, så lenge det er ekte. Men jeg foretrekker altså følelsesløshet framfor skuespill, hvis du skjønner. Jeg misliker f.eks. når selgere opptrer «vennlig», fordi jeg vet at dette er en rolle de spiller. Det betyr selvsagt ikke at de skal være uhøflige og grinete. De sosiale kodene er jo nettopp der for at vi skal opptre skikkelig mot hverandre også når vi ikke er personlig, og føler et eller annet.

Jeg kommer også fra et lite sted, og kjenner igjen det du beskriver. Jeg er klar over at jeg ikke kan uttale meg på vegne av alle nordmenn, og innlegget var da også satt litt på spissen. Det poenget jeg prøvde å få fram var at når noen av oss (f.eks. meg) er nettopp slik som utlendinger beskriver oss, trenger det ikke dreie seg om verken mangel på høflighet eller vennlighet, men at man kan ha ulike oppfatninger om hva som er høflig eller vennlig.

Noen oppfatter folk som uhøflige dersom de ikke vil snakke med dem. Personlig oppfatter jeg det som invaderende dersom fremmede begynner å snakke til meg på bussen. Jeg synes man må ha respekt for begge oppfatninger, og jeg blir litt oppgitt over nordmenn som virker skamfulle på vegne av andre nordmenn fordi vi ikke er like åpne og sprudlende som folk i enkelte andre kulturer.

Men er ikke helt enig i det du sier om å slå an en prat på bussen, når du refererer til Norge generellt. Jeg kommer fra en liten plass. Ikke så liten at alle kjenner alle, men liten nok likevel. Og der er det helt normalt å prate med sidemannen på bussen. Tror det går mer på ulike personligheter og stedet man kommer fra, mer enn normenn som folkeslag.