Floken i nettet

Innenfor næringslivet står ikke alltid vitenskapen så høyt i kurs.

– Luftige teorier, fnyser noen av de mest besluttsomme lederne, – luftige teorier holder ikke i praksis. For akademikerne har jo aldri vært ute i det virkelige liv.

Når bedriftsledere sier «det virkelige liv» mener de markedet. For markedet er innrettet slik at den beste vinner. Og da, konkluderer de, må jo vinneren ha gjort de riktige tingene. Det som fungerer i praksis. Så når ledelsen i en bedrift ønsker å forbedre et eller annet, henvender de seg ikke til akademikerne. De sjekker hva konkurrentene gjør.

Dette er antakelig grunnen til at en del ordninger med mer eller mindre dokumentert effekt har blitt såpass vanlige i næringslivet. Det forklarer nok f.eks. at det brukes så mye penger på reklame, og at reklamen ser ut som den gjør. Og at det benyttes resultatbasert lønn i sammenhenger hvor resultatet ikke kan knyttes til person, og selv om det er vist at det kan virke stikk mot sin hensikt. For ikke å snakke om bruken av fallskjermer. Dette kan kanskje også forklare at de fleste bedrifter foretrekker å ansette gjennom bekjentskaper og tradisjonelle jobbintervjuer, istedenfor å benytte tester. Og det er nok grunnen til at så mange bedrifter har brukt masse tid og penger på kurs i teambuilding – komplett med overlevelsestur, rafting, amatørteater og blottlegging av følelser. Man gjør som konkurrentene, for man tør ikke la være. Og vitenskap er jo så… luftig. Ja, du skjønner.

Når bedriftene skal arrangere seminarer om ledelse, motivasjon og det å lykkes, engasjerer de derfor sjelden en psykolog eller sosiolog. Det hender at de velger en bedriftsleder med relevant erfaring, men ofte foretrekkes personer som har gjort suksess innenfor et helt annet felt. For det er en utbredt oppfatning at evnen til å lykkes er et generelt trekk ved enkelte mennesker, og at dette uten videre kan overføres fra et hvilket som helst område til et annet. Det aller beste er en foredragsholder som har lyktes innen et felt de fleste har hørt om. Med andre ord: man hyrer en kjendis.

Kjendiser er vanligvis kjente fordi de har hatt suksess med et eller annet. Det har riktignok begynt å dukke opp en del tilfeller der suksessen utelukkende består i det å bli kjent, men la oss holde disse utenfor. Kjendisen har altså en suksess-historie, og er dermed inspirerende. Og det er i grunnen alt som skal til. Da har han (for det er vanligvis en han) kompetanse som er verdt 50 – 60 000 pr. foredrag (pluss arbeidstida til alle deltakerne).

Foredragsholderen kan være en utpreget ener, eller han kan ha prestert noe sammen med andre. Han er kanskje idrettsutøver, fotballtrener, polfarer eller astronaut. Men han trenger ikke ha store bragder å vise til på egne vegne. Suksessen kan bestå i å være flink med mennesker. Treffe publikum hjemme. Ha «appell». Så han kan like gjerne være prest, lege, reklamemann eller komiker. Han kan også være en følsom og kreativ sjel, som sammenligner det å skape avkastning med det å skape kunst. Noen ganger har han rett og slett en så sterk historie at det er nok i seg selv. Han kan f.eks. ha vært utsatt for en fryktelig ulykke eller sykdom, og så har han kjempet seg tilbake til et verdig liv, takket være målbevissthet og ukuelig livsmot.

Så hva sier du? Kanskje dette er noe for deg også? Du trenger nemlig ikke være kjendis – ikke i utgangspunktet. Det holder at du har fått til et eller annet som fascinerer folk. Hvis du i tillegg kan ordlegge deg greit, og bruke Powerpoint, er det alltids verdt et forsøk. Det er bare én ting du ikke kan være, og det er grå og kjedelig. Hvis det mest spennende du har gjort er å stifte familie, kan du bare glemme det. Har du levd i jungelen, derimot, eller vært narkoman: sett i gang!

Og husk: du må ta deg skikkelig betalt! Det er med foredrag som med moteklær: prisen er en del av produktet. Er det dyrt, er det bra. Ingen vil ha en billig amatør. Og ingen kan evaluere det du selger, så det er bare å kline til.

Det hjelper forresten veldig hvis du har skrevet bok. Gjerne om deg selv. Hvis du har en sterk nok historie, eller er kjent nok, er du nesten garantert å få den utgitt. Da trenger du ikke engang å skrive den selv.

Det beste av alt er at du selger et budskap som du ikke kan stilles til ansvar for. Du sier f.eks. at det er medarbeiderne det kommer an på. At folk til syvende og sist må ta ansvar selv, osv. For du er jo bare der for å peke på mulighetene, ikke sant?

Er du utlending? Er du en av dem som synes nordmenn er kalde, fordi vi ikke hilser og smiler til fremmede, og ikke slår av en prat? Her er en guide for nyankomne:

Høflighet: Det stemmer ikke at nordmenn er uhøflige. Vi er uformelle, og bruker ikke titler og De-form lenger, men de fleste av oss er faktisk opptatt av å være høflig, særlig mot fremmede. Men høflighet varierer mye mellom ulike land og kulturer.

I noen land regnes det som god takt og tone å slå av en prat med fremmede, f.eks. hvis man blir sittende sammen på bussen. I Norge oppfattes dette annerledes. Det kan være greit, forutsatt at samtalen får utvikle seg gradvis fra de første høflighetsfrasene, og man rekker å bli litt kjent etter hvert som man snakker. Men det å bare begynne å snakke i vei til en fremmed vil i Norge ofte bli oppfattet som påtrengende og direkte uhøflig.

Vennlighet: Man må skille mellom høflighet og vennlighet. Det første har med sosiale spilleregler å gjøre, mens det andre handler om følelser. Da det er veldig vanskelig å like eller mislike noen man ikke kjenner, opptrer vi nøytralt overfor fremmede. Dvs, vi forsøker å være høflige, men vi viser ingen følelser. Man kan nemlig ikke vise følelser man ikke har. Man kan selvsagt spille dem, men det gjør vi helst ikke. Kunstige smil og tomme fraser regnes som falskhet og mangel på respekt.

Man må altså bli kjent med en nordmann før man opplever ham som vennlig og imøtekommende. – Men, sier du kanskje, det er jo dette som gjør det så vanskelig å bli kjent med nordmenn. Ja, det stemmer. Sånn er det. Beklager.

Når dagen gryr blir freden brutt
av mektig nasjonalsalutt,
og så av nok en gammel skikk:
litt sur og velkjent korpsmusikk

Og ute er det åtte pluss,
i tåka raver sliten russ
i kjeledress, så fyllesyk
og utslått etter flere stryk

Så: barnetog og hipp hurra,
og norske flagg – vanvittig glad
i bunader og søljepynt,
og dagen har såvidt begynt

Og lange taler, høytidsstemt,
og ikke én klisjé blir glemt
om fjord og fjell og krig og fred,
ei utstrakt hand – et vennlig sted

Med sang og lek og sekkeløp,
og varme pølser – kom og kjøp!
blir dagen fylt til siste stund;
med ståk og leven hvert sekund

Og gretne unger søler is –
ja, tidlig læres nordmanns vis:
mett og kvalm og luta lei,
med mai-sløyfa litt på snei

Og så, omsider, er det kveld
og sol går ned bak norske fjell,
tilbake ligger rask og rusk,
et gjenglemt flagg, en hatt med dusk

Når så alt krutt er brent til slutt
og hver ei jente og hver gutt
til drømmelandet er på vei
kan freden atter senke seg

Jeg har av og til problemer med å få med meg hva folk sier dersom de snakker veldig høyt, eller med veldig store bokstaver.

Jeg blir distrahert, og mister tråden. Noen har en så invaderende stil at jeg stenger dem ute bevisst. Jeg tror at mange av disse på sin side er ganske uoppmerksomme lyttere, som lett går glipp av nyanser i mer forsiktige og stillferdige ytringer.

Ulike måter å kommunisere på fører ofte til at folk snakker forbi hverandre. Noen er f.eks. vant til å argumentere teoretisk og generelt, mens andre helst bare snakker om konkrete enkeltsaker. Noen er vant til enighet, og blir provosert eller forvirret når folk mener noe helt annet enn dem selv, mens andre forventer motargumenter, og får problemer med å føre samtalen videre når samtalepartneren glir unna alle antydninger til konfrontasjon.

Forskjellige politiske oppfatninger kan også skape problemer, da man gjerne har ulik forståelse av begreper. Eller man tolker motpartens utsagn inn i sin egen referanseramme, slik at man hører et annet budskap enn det som ytres. Politiske diskusjoner blir derfor ofte mer en oppramsing (og karikering) av synspunkter enn noen virkelig dialog.

Og så er det de helt opplagte tilfellene: ulikt språk, ulike kulturell bakgrunn, eller ulike grunnleggende verdier.
 

Den viktigste kommunikasjonen er den mellom dem som faktisk kan fortelle hverandre noe nytt. De som har ulike måter å se virkeligheten på, og ikke allerede er innforstått med hverandres synspunkter. De som er forskjellige. Men siden dette ofte er så vanskelig, foretrekker mange å heller holde seg til «sine egne». Resultatet er separate øyer av kommunikasjon. Blogging er et godt eksempel.

Selv synes jeg at det tross alt er mye lettere å kommunisere på tvers av synspunkter og personlighet når kommunikasjonen foregår skriftlig. Men jeg vet at mange har det omvendt.

I en del tilfeller er det veldig forståelig at bloggere vil være anonyme, f.eks. hvis de skriver om følsomme emner som overgrep, psykiske problemer, sykdom, egne seksuelle opplevelser, etc. Jeg skjønner også at enkelte dagbok-bloggere foretrekker anonymitet, hvis de beskriver konkrete hendelser fra sitt eget privatliv, omtaler familiemedlemmer, osv.

Mange av de anonyme skriver imidlertid om ukontroversielle emner, og presenterer alminnelige meninger og gode argumenter. Men de har sikkert også sine grunner for å ikke bruke eget navn. Folk er så forskjellige. Jeg vet om mennesker som anser meningene sine som private – eller de synes rett og slett det er pinlig å si hva de mener om ting, selv blant venner – men som godt kan legge ut bilder av ungene sine på nettet. For meg er det stikk motsatt.

Etter å ha deltatt på diskusjonsgrupper i 10 år, hvor anonymitet stort sett ble sett på som en uting, vurderte jeg ikke engang å blogge anonymt. Mine uttalelser har uansett vært søkbare i årevis. Men jeg har likevel tenkt litt gjennom problemstillingen.

På nettet viser man seg ikke fram aktivt. Man blir oppsøkt aktivt av den som er interessert. Jeg bruker derfor følgende «sjekk» på om noe egner seg på bloggen: Ville jeg kunne vist dette til en vilt fremmed, dersom vedkommende hadde spurt, og virkelig var interessert? I såfall kan jeg også stå for det med fullt navn.

I det siste har det vært mye snakk om arbeidsgivere som søker opp ansatte eller arbeidssøkende på nettet, og gjør seg opp en mening om dem utfra det de finner. Dette synes jeg er helt utmerket. Hvis noen vil ansette meg, vil jeg gjerne at de skal vite hva jeg er interessert i og hva jeg mener. Dessuten er et arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold gjensidig. Akkurat som arbeidsgivere kan styre unna personer utfra hva de ytrer, får arbeidssøkende en mulighet til å unngå de bedriftene som ikke liker at de ansatte ytrer seg som privatpersoner på nettet.

Derimot er det et problem at det man skriver kan tas ut av sin sammenheng, misbrukes eller misforstås. Jeg har f.eks. oppdaget at enkelte ikke har noe forhold til siteringsregler (i eposter og diskusjonsinnlegg). Dette henger sikkert sammen med at mange bruker Outlook som epostleser. Microsoft har jo gjort sitt beste for å ødelegge denne standarden også, ved å bruke farger istedenfor sitattegn, plassere svarene foran spørsmålene, osv.

Dermed er det kanskje mulig for en utenforstående å tro at de (til tider hårreisende) synspunktene jeg har svart på i diskusjonsinnlegg opp gjennom årene, er mine egne. Men det får være en slags test, det også. Skulle det finnes arbeidsgivere med et så overfladisk forhold til informasjon, vil jeg jo helst ikke jobbe for dem heller.

En ny spørreundersøkelse om menns holdninger til vold mot kvinner vekker oppsikt. Bortimot halvparten av de spurte mennene mener nemlig at kvinner som blir voldtatt delvis har ansvaret selv, dersom de flørter åpenlyst eller blir med frivillig på nachspiel. Omtrent en fjerdedel av de spurte mener at kvinnene er delvis ansvarlige dersom de er fulle eller kler seg utfordrende.

Jeg tror ikke disse mennenes holdninger er fullt så skrekkelige som det kan se ut til. Mest sannsynlig snakker folk forbi hverandre fordi de ikke legger det samme i «ansvar». For begrepet kan ha flere betydninger.

Man snakker f.eks. om «å stå til ansvar», «å være den ansvarlige», osv, og mener da noe i nærheten av skyld eller medskyldighet. De som lar seg sjokkere av spørreundersøkelsen legger antakelig en slik forståelse til grunn.

Men man kan også snakke om «å vise ansvarlighet», eller å ta ansvar. F.eks. å ta ansvar for egen sikkerhet. Denne siste betydningen har altså med risikovurdering å gjøre, og er uavhengig av hvorvidt risikoen er noens skyld. Jeg tror de aller fleste som svarer bekreftende om voldtektsofrenes eget ansvar, legger denne meningen i ordet.

Dette betyr ikke at disse har rett i sine vurderinger. Jeg mener de tar helt feil, men det er ikke sjokkerende at de tar feil, for de baserer sitt syn på det bildet som blir skapt av voldtekt i media; nemlig at risikoen for å bli voldtatt av en tilfeldig mann påvirkes av kvinnens egen atferd.

Dersom dette var riktig, ville det innebære at forholdsvis mange menn kan trigges til å bli voldtektsforbrytere, f.eks. av at kvinnene flørter eller er lettkledd. Og det tror jeg ikke noe på. Jeg tror tvert imot at de menn som kan finne på å voldta – uansett hva som trigger dem – utgjør ekstreme unntak. De har en avvikende personlighet. Vanlige menn voldtar ikke, uansett signaler og omstendigheter.

Dersom en mann har en voldtektsdom bak seg, og en kvinne som vet dette likevel velger å bli med vedkommende alene – ja, da vil jeg påstå at hun opptrer uansvarlig. Men vel å merke i den sistnevnte betydningen av ordet, da skylden naturligvis kun ligger hos mannen, dersom han voldtar henne. I en slik situasjon er det ikke noe viktig poeng om kvinnen kler seg sånn eller slik. Kanskje risikoen øker ytterligere dersom hun flørter med mannen, eller er full, men det uansvarlige er først og fremst å bli med en slik mann i utgangspunktet. Forutsatt at hun vet, altså. Dette kan sammenlignes med å passere et sted der du vet at det ligger en gærning med gevær.

Dersom en kvinne derimot flørter med en tilfeldig mann, er sjansen for voldtekt mikroskopisk, da denne mannen høyst sannsynlig er normal. Hvorvidt kvinnen går i miniskjørt eller har promille er da irrelevant. Det er kun dersom hun har vært så uheldig å komme i snakk med en potensiell voldtektsforbryter at hennes egen atferd kan spille en viss rolle. Men sannsynligheten for at den hun flørter med skal være en slik person, er i utgangspunktet svært liten. Så liten at det blir helt meningsløst å snakke om «eget ansvar». Ellers vil det jo ikke være noen ende på hva som er den enkeltes ansvar. Det kan jo f.eks. tenkes at det ligger en morder på lur et tilfeldig sted, også, når man er ute og spaserer.

Det er derfor helt usaklig å gjøre et poeng av kvinnens atferd i forbindelse med voldtekt. Det finnes massevis av andre farer som avhenger av den enkeltes atferd i langt sterkere grad, uten at noen dermed kommer på tanken å skrive formanende avisartikler om det.

Det risikobildet som presenteres i media er selvsagt med på å forme folks holdninger og antakelser. Og derfor, tror jeg, svarer bortimot halvparten av de spurte mennene ja på at kvinnen selv er delvis ansvarlig. Jeg tror forresten omtrent like mange kvinner ville svart det samme.

De som svarer slik har noe til felles med de som tolker resultatet av spørreundersøkelsen på verste vis: begge grupper tror generelt vondt om menn. Jeg lurer på hva slike holdninger gjør med samfunnet. Hvis det skal plasseres et ansvar i den saken, blir det hos media. Og da snakker jeg om ansvar i betydningen skyld.

Jeg registrerer at Oslo-dialekten har utviklet seg til å bli en av landets aller vanskeligste dialekter å forstå. Jeg tenker her på de under ca. 30, og deres innsats for å redusere antall vokaler. De ivrigste er allerede nede i bare én, og det er nok bare et tidspørsmål før den også er borte.

Det går jo stort sett greit, for all del. Man kommer langt med fakter og mimikk. Og engelsk, hvis det kniper. Men kan noen vennligst ta affære når det gjelder norsk film? Kombinasjonen dårlig lyd og minimalistisk artikulasjon gjør at teksting nå er mer påkrevet i norske filmer enn i amerikanske.

Fri meg fra rene og ranke, så selvsikre, sterke menn,
de som fulle av vilje og mot for en brennende sak gir seg hen,
men er uten en egen tanke, og har trass som sin eneste venn.

La meg slippe de kolde og sikre, med sin vedtatte virkelighet.
Bedre er den som vet at han tror, enn de mange som tror at de vet.
Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet?

De hjerteløst bitre og steile, som kun har forakt i sitt blikk,
som frykter alt det som de ikke forstår, med undring forvrengt til panikk,
de kuer alt det som er fremmed, og påtvinger egen skikk.

De feberhett brennende sjeler, fortapt av sin mangel på tvil,
de lar aldri dumheten vike, og gir aldri opprøret hvil,
men møter hver glede og sorg i sitt liv med det samme vettløse smil.

Nei, fri oss fra fromme martyrer, som godvillig ofrer alt.
For først når hvert slag har blitt kjempet til ende, skjelner de rett og galt.
De har alltid visst svar, men når seiren er klar har de glemt hva spørsmålet gjaldt.

Fritt etter Rudolf Nilsen