Estetisk inflasjon
Når det blir mye av noe, synker verdien. Dette gjelder ikke bare økonomiske verdier, men generelt. Har man sterke opplevelser ofte, blir de mindre sterke. Hvis man spiser festmat hver dag, blir den hverdagslig. Har man et fantastisk kunstverk hengende over sofaen i stua opphører det etter en stund å være fantastisk, og blir til slutt en del av interiøret.
Det ser ut til å være en trend i tida å gjøre hver minste ting til gjenstand for smaksvurderinger, strenge kvalitetskriterier og krav til eksklusivitet. Ta f.eks. designer-begrepet. Aviser og tidsskrifter skriver stadig om designermøbler, designerklær, designerglass, designer-pepperbøsser, designer-vekkerklokker, osv. Ja, hva som helst, egentlig, og alt tilsynelatende like viktig. Dette er mote for den (i overkant) kvalitetsbevisste. Tilhørighet for den som først og fremst ikke vil tilhøre den gemene hop.
Mat har fått en tilsvarende status. I avisenes matspalter og i kokkeprogrammene på TV framstilles matlaging som kunst. Og som underholdning, der kokkene har blitt artister. Det skal være ypperste kvalitet, og alt skal naturligvis lages fra grunnen av. Skam på den som spiser posesuppe og grandiosa! Men det holder ikke lenger med Ingrid Espelid og mors kjøttkaker. Det er ikke nok at maten smaker bra og er noenlunde sunn. Den skal være utsøkt. Førsteklasses råvarer, selvfølgelig, og helst litt eksotisk. Rødvinen skal helst være fra bestillingslista. Og det hele beskrives gjerne i lett poetiske og kvasifilosofiske vendinger.
Man kan få inntrykk av at alt vi omgir oss med skal være estetisk tiltalende, gjennomtenkt og førsteklasses håndverk. Et altomfattende uttrykk for den gode smak.
Vel, jeg synes ikke det.
For det første: Det verdifulle og vakre skal oppsøkes, når man er mottakelig for det. Stor kunst har ingenting over sofaen å gjøre; den bør henge på museum, der du titter innom en gang i blant – med andakt. Tilsvarende for musikk, litteratur og andre kulturelle opplevelser. Og mat, for den saks skyld. Synes man at noe er fantastisk, bør man la det få fortsette å være det. Dvs, være forsiktig med å gjøre det til hverdagskonsum.
For det andre: Hvis alle ting behandles som viktig, blir til slutt ingenting viktig. Noe må få lov til å være likegyldig også. Det meste, tror jeg. Strenge kvalitetskrav og estetiske bedømmelser bør reserveres for det man faktisk mener er viktig. Hvis alt mulig skal gjøres til gjenstand for slike vurderinger, forsvinner til slutt meningen i å bry seg om noe.
Det å omgi seg med kunst, kvalitet og vakre ting hele tida, er ikke berikende. Det er devaluerende. Kunsten blir til pynt, og opplevelsene blir til bevisstløs metthet. Uten de grå hverdagene som bakgrunn ser man ingen farger.
Også publisert i tidsskriftet Lillit (papirutgave, 2-07)
