«Det er umulig å bevise (”påvise”) at vi er selvobsererende automater. Fysikere kan i like liten grad som andre stille seg utenfor den virkelighet vi undersøker.»

Her er jeg enig med deg. Vi kan ikke bevise verken at det er slik, eller at det ikke er det.

«Hvis det for psykologer er meningsløst å snakke om fri vilje burde det også være meningsløst å snakke om valg overhodet.»

Ja, ihvertfall frie valg. Vi kan jo likevel bruke begrepet «valg» om den prosessen som leder fra input + læringshistorie til atferd.

«Og forestillingen om muligheten for å ta valg er jo viktigste forutsetning for våre etiske prinsipper.»

Helt klart. Dersom vi er automater har ikke etikk den samme mening. Men også som automater kan vi observere at visse handlinger har visse konsekvenser, og observere at dette fører til visse oppfatninger og visse handlinger. Vi kan godt kalle det å velge. Men som sagt: jeg tror at for de fleste mennesker vil det vi kaller «ansvarlig atferd» avhenge av at man tror man kan velge fritt.

«Jeg tipper det er agg mot kristenfundert etikk og metafysikk som gjør at man som forsker vegrer seg for å forholde seg til dette begrepet.»

Tja, jeg tror vel snarere det er Occam’s razor, samt at «fri vilje» er veldig vanskelig å definere.

Hvis det for psykologer er meningsløst å snakke om fri vilje burde det også være meningsløst å snakke om valg overhodet. Og forestillingen om muligheten for å ta valg er jo viktigste forutsetning for våre etiske prinsipper. Spørsmålet er vel heller om den frie viljen kan brukes til noe annet enn å mele sin egen kake (mer elelr mindre kortsiktig), heller enn om den finnes. Jeg tipper det er agg mot kristenfundert etikk og metafysikk som gjør at man som forsker vegrer seg for å forholde seg til dette begrepet.

Det er påvist av fysikere. Stod i en 2006- eller 2007-utgave av CERN Courier.

Kvantemekanikken er bare (tilsynelatende) tilfeldig på enkeltkvarknivå, men (statistisk) determinert på et makronivå. Der er vanskelig å se hvordan denne eventuelle tilfeldigheten skulle kunne bidra til å skape noen fri vilje. Om noe, må en vilje være alt annet enn tilfeldig!

Og angående Big Bang: Jo, alt er determinert fra og med starten. Før starten fantes ingenting - heller ikke tid. Big Bang markerer derfor starten, også på tiden. Det gir kanskje ikke mening å spørre om hva som skjedde før, og dermed heller ikke mening å spørre om hva som forårsaket Big Bang. Det er en fryktelig vanskelig tanke å gjøre seg til venns med, og et alvorlig problem for determinismen og det fysikalske verdensbildet.

Jeg tror vi må slutte å tenke på fri vilje som avhengig av indeterminisme. Vi må akseptere at handlinger er determinerte, men at våre egne refleksjoner, tanker og vurderinger er en del av dette determinerte mønsteret. Folk er viljesfrie på den måten at viljen deres ikke er bundet av noe.

Jeg mener at spørsmålet om fri vilje dreier seg om hvorvidt hver og en av oss kan utgjøre starten på slike kausalitetsrekker, likesåvel som Gud eller Big Bang. Kvantemekaniske systemer ser ut til å være ikke-deterministiske på mikronivå. Ifølge Penrose kan bevissthet og vilje kanskje forklares som kvantemekaniske fenomener. Spørsmålet blir om man da bare har erstattet determinisme med tilfeldighet (som forsåvidt ikke er noe enklere å forklare enn fri vilje).

Determinering betyr at man kan gå fra virkning til årsak i en endeløs kjede, i alle fall til en begynnelse (Big Bang, kanskje, som den første årsak til alt). Indeterminisme må bety at kjedet kunne vært delt på et eller annet tidspunkt - at det kunne ha fulgt en annen retning. For å si det med mer presise ord: at man kommer til et veiskille der elektroner, atomer og molekyler kunne ha gjort noe annet enn de faktisk gjorde.

Å besvare “Hva er det som styrer X utenom fysikkens lover” er derfor en forutsetning for å kunne argumentere for indeterminisme.

Jeg abonnerer slett ikke på noen gudstro. Jeg er ateist. For alle som ikke har noen Gud å vise til, må det være et eller annet som gjør valgene ved disse veiskillene. Den frie viljen - sier noen, men det fører bare til spørsmålet “hva er det”. Alle indeterministiske argumenter uten Gud strander etter mitt syn på nettopp dette spørsmålet.

Jeg er enig i at man kan argumentere for straff uavhengig av fri vilje. Poenget må være at den virker. (At dette ikke ser ut til å være et avgjørende kriterium i praksis er en annen sak).

En kommentar til det siste spørsmålet ditt: Jeg tror ikke det kan besvares, slik det er formulert. Formuleringen «hva er det som styrer X» forutsetter vel at X er determinert?

Strawson foreslo at fri vilje burde kjennetegnes ved at andre mennesker reagerer på dem (eller mer presist inntar en reaktiv holdning til dem). Å være fri er altså muligheten til å innta en posisjon der du blir underlagt en slik reaktiv dom. Derfor dømmer vi ikke mekaniske objekter eller (laverestående) dyr for deres handlinger: de er ikke en del av denne sosiale reaktiviteten. Denne definisjonen unngår hele problematikken rundt determinert eller ikke determinert hjerne, men den er ontologisk noe utilfredsstillende. Den er tilsynelatende bare en form for tilfeldig definisjon.

Frankfurt argumenterer for at fri vilje er evnen til å innta en holdning til sine egne ønsker og volisjoner (volisjoner: aktivitetsskapende tanker, kan man si), og deretter være i stand til å effektuere dem. Dermed er du viljesfri hvis du kan slutte å røyke tross din volisjon om å ta en røyk, og selvsagt i enklere eksempler der en slik motsetning ikke finnes. Narkomane er ikke viljesfrie når de setter et nytt skudd (fordi de per def. ikke er i stand til å motstå volisjonen), men de kan naturligvis ha vært viljesfri når de valgte det første skuddet.

Disse ønskene om å gjøre noe annet enn man ønsker kaller Frankfurt andreordens volisjoner.

Jeg har skrevet et essay som forsøker å knytte disse teoriene sammen. Alt i alt gir helheten i dette et ganske tilfredsstillende bilde av viljesfrihet under determinisme, men det gjenstår selvsagt vanskelige spørsmål. Imidlertid er det tilsynelatende vanskeligere å besvare det motsatte spørsmålet: Hvis vi ikke er determinerte, hva er det som da styrer hjernen vår?

Litt å lese:
“Reaktive volisjoner” (mitt essay) http://folk.uio.no/sigvei/fag/FIL2207/semesteroppgave.pdf

Strawson, P. (1975). Freedom and resentment. I G. Watson (Red.), Free Will, ss. 59–81. Oxford:
Oxford University Press.

Frankfurt, H. G. (1971). Freedom of the will and the concept of a person. I G. Watson (Red.), Free
Will, ss. 81–96. Oxford: Oxford University Press.

Jeg tror som sagt vi trenger å tenke i termene skyld og ansvar for å handle fornuftig, som individer. Jeg tror derimot at disse begrepene er nokså verdiløse i fbm. kriminalitetsbekjempelse. Der kommer vi nok mye lenger med å bare tenke årsak og virkning.