Floken i nettet

Jeg er vanligvis motstander av selvbedrag, men det finnes unntak.

Jeg har forstått det sånn at «fri vilje» er et overflødig begrep i psykologien. Alt som kan forklares ved hjelp av fri vilje kan visstnok forklares like bra (eller like dårlig) uten. Ifølge Occam’s razor bør man da slutte at fri vilje ikke eksisterer. Og egentlig forklarer vel ikke fri vilje noe som helst. Tvert imot; man må da forklare selve viljen. Det blir med andre ord omtrent som med gud.

Forskning på hjernen tyder på at våre «beslutninger» blir tatt litt før vi selv blir bevisst dem. Det kan altså se ut til at vi er avanserte automater som bare observerer vår egen atferd, men med så liten tidsforsinkelse at vi tror vi bestemmer.

Jeg synes dette er en trist og ganske provoserende tanke. Men virkeligheten er jo ofte både trist og provoserende. Og kontraintuitiv.

På den annen side er hjernen uansett et unikt system, ved det at vi kan observere verden. Vi er bevisst oss selv og virkeligheten omkring. Og med utgangspunkt i Gödels ufullstendighetsteorem har enkelte (se f.eks. Lucas og Penrose) argumentert for at bevisstheten ikke uten videre kan beskrives som et deterministisk system.

Men uansett hvordan dette prinsipielt henger sammen tror jeg at viljen i praksis er alt annet enn fri. Våre gener og erfaringer bestemmer både hvilke alternativer vi ser, og hvilke av disse vi er tilbøyelig til å velge. Og jo viktigere og mer grunnleggende valg det er snakk om, i desto sterkere grad avhenger de av hvem vi er. Det gir f.eks. liten mening å si at vi velger «fritt» hva vi skal mene eller tro, eller hvilke verdier vi vil bekjenne oss til.

Hva betyr det egentlig når vi sier at vi må ta ansvar for våre handlinger? Eller at noen har skyld i noe? Kunne en forbryter ha valgt å ikke begå forbrytelsen? Ja, sikkert, hvis omstendighetene hadde vært litt annerledes. Eller hvis han hadde hatt litt andre erfaringer. Hvis han hadde hatt et litt annet lynne, osv. Men kunne vedkommende ha valgt annerledes i seg selv, under ellers identiske betingelser? Kanskje, men hva hvis svaret er nei?

Kanskje «skyld» og «ansvar» ikke finnes? Kanskje det bare er konstruksjoner som vi holder fast ved for å gjøre virkeligheten lettere å håndtere? Men jeg tror faktisk vi er nødt til det. Vi trenger å tro at vi kan bestemme våre handlinger, og stå til ansvar for dem. Ellers ville ihvertfall noen av oss handle helt annerledes. Uansvarlig.

Kort sagt: jeg tror den som opplever å ikke ha noe valg, velger dårligere.

Det hender jeg møter meg sjøl i døra, og slår av en prat før jeg går hvert til mitt

Du vet, man blir aldri så alene at man ikke kan utveksle noen erfaringer

Si din mening! Klikk og stem! Hvem vant debatten? Ring inn! Hvilket forsikringsselskap foretrekker du? Hva slags syltetøy? Hvem skal ut?

Samfunnet har blitt interaktivt. Et klikk, en SMS eller en telefon, og du er med å påvirke. Det du påvirker er dessverre bare det samme gamle: tilbudet av varer og tjenester.

Det er fort gjort å tro at teknologien også har åpnet for politisk påvirkning, siden vi har fått åpne debatter i nettavisene og diskusjonsprogrammer på TV der seerne kan ringe inn. Men slike fora fungerer først og fremst som kanaler for frustrasjon. Et sted å tømme seg. Her finner man de som føler seg oversett eller urettferdig behandlet, og de som irriterer seg over det «politisk korrekte». Kort sagt: de med synspunkter et stykke unna gjeldende politikk.

Slike ytringer påvirker neppe politikken. Tvert om: de er ofte av en slik karakter at politikerne ved makten snarere avskrekkes fra å lytte til «folkedypet». Derimot hender det jo at opposisjonen baserer sine utspill på et passende utvalg misnøye-ytringer, og dermed framstår som representanter for «de som ikke blir hørt». Det forplikter jo uansett ikke.

Men slike fora handler ikke om medbestemmelse. «Folkets mening» er en del av underholdningstilbudet. Hensikten er akkurat den samme som ellers i markedet: å tjene penger.

Demokrati er ikke marked. Det bør ihvertfall ikke være det. Men forskjellene har blitt mindre tydelige. Politiske budskap «selges» i media, og det snakkes om å tillate politisk reklame. Og på samme måte som en produsent tilpasser seg markedet, vil noen politikere heller skifte standpunkt for å beholde makt, enn å overlate makten til andre.

Demokratiet er dessuten lagt opp slik at velgerne, i likhet med markedsaktører, agerer som uavhengige individer. Hvert fjerde år legger vi en lapp i en urne, og så er det tilbake til sofakroken. Én mann – én stemme. Man utfører sin borgerplikt, og snakker minst mulig om det etterpå. Det er jo hemmelig valg.

Problemet er at reflekterte meninger sjelden blir til hos mennesker én og én. De oppstår gjennom dialog. Fornuften i et synspunkt vurderes ved å veie det mot andre synspunkter. Folk ansvarliggjøres gjennom å delta i debatter og beslutningsprosesser, og ender da gjerne opp med mer gjennomtenkte og nyanserte standpunkter enn om de sitter og ergrer seg alene.

Majoriteten er taus. De fleste mennesker deltar sjelden i politisk dialog. Først når de blir frustrerte, hever de røsten. Men den som reiser seg og roper i en forsamling er ikke nødvendigvis særlig representativ for forsamlingen. Det er derfor svært synd om slike rop blir det eneste vi hører fra «vanlige folk», mens offentlig debatt stort sett forbindes med en intellektuell elite.

Jeg ønsker meg virkelige folkelige debatter, ikke bare telefonlinjer for politiske trykkokere. Jeg vil ha fora der folk faktisk diskuterer, ikke bare klager og slår i bordet. De tekniske løsningene har eksistert lenge, men svært få vet om dem. Dessuten: mennesker som er noenlunde fornøyde med sin egen situasjon er sjelden tilstrekkelig motivert til å delta i debatten. Er det mulig å engasjere folk til slikt? Tenk om vi f.eks. hadde hatt åpne, elektroniske diskusjonsgrupper i kommunene, der sakene ble debattert før de ble behandlet i kommunestyrene?

Jeg tror de fleste kan lære seg noen viktige «dyder», hvis det forventes av dem:

• Å forstå – og selv kunne framføre – et logisk resonnement
• Å kunne skille fakta fra meningsytringer
• Å forstå og akseptere argumenter for et syn man ikke deler
• Å klargjøre sine egne premisser
• Kildekritikk

Alle er meningsberettiget, men bare den som klarer å framføre sine synspunkter i noenlunde overensstemmelse med slike kjøreregler kan forvente å bli tatt på alvor, og dermed være med å påvirke.

Dumhet er ofte lært, og sjelden uhelbredelig. Men det er som med vond rygg: hvis man sitter i ro, støttet av myke puter, blir det bare verre. Man må trene.

Jeg synes logikk, argumentasjon og kildekritikk bør undervises allerede i grunnskolen. Det samme gjelder idéhistorie.

Muhammed-karikaturene har blitt kalt «en unødvendig provokasjon». Det tror jeg er feil:

a) Grenserydding

Ytringsfriheten er et område vi lenge har tatt for gitt. Joda, vi vet at det har grenser, men de fleste av oss ferdes så sjelden i de traktene at vi ikke lenger er sikre på hvor de går. Men vi vet sånn noenlunde hva de heter. På den ene kanten har vi injurier, og i motsatt retning ligger oppvigleri. Så er det rasisme og utukt, og langt der ute et sted ligger blasfemi. Særlig de to siste er gjenstand for mye usikkerhet. Men alle grensene er omstridt. Noen ønsker å flytte dem innover, andre utover. Noen vil fjerne dem helt. Men de fleste er enige om at det bør være tydelig hvor de går.

Før var det frivillige ildsjeler som passet på at ikke grenseområdene grodde igjen, og at ikke grensesteinene ble flyttet. Men det er det nesten ingen som gidder lenger. Særlig har blasfemi-grensen blitt forsømt. Etter at Øverland kjempet sine slag der nede for en mannsalder siden har det vært uklart om grensen i det hele tatt gjelder lenger. Området har blitt et slags ingenmannsland som ingen bryr seg om, og hvor det i praksis har vært fri ferdsel. Ved de andre grensene blir man vanligvis stoppet, høflig men bestemt. Hvis man går for langt får man kanskje bot. Men blasfemi-grensen ligger ubevoktet, og man har kunnet komme og gå som man vil.

De siste årene har det imidlertid blitt risikabelt å ferdes i dette området. Grensen er riktignok like ubevoktet som før fra myndighetenes side, men i stedet har det dukket opp en uavhengig milits. Den opptrer truende og vilkårlig, og har minelagt enkelte strekninger.

Myndighetene vingler. De liker ikke at noen tar loven i egne hender, men samtidig tar de militsen litt i forsvar. De innrømmer at «det er jo tross alt en grense der, et eller annet sted», og de ber ydmykt om unnskyldning på vegne av dem som er så tankeløse å krysse denne på feil sted. Fordi, som det heter i et internt notat fra UD, «dette skaper mistillit og unødig konflikt». Kort sagt: man bør ikke legge seg ut med folk som er bevæpnet.

Det er visst på høy tid å få ryddet opp i lovverket og i praktiseringen av det. Men først må vi rydde miner.

b) Eksponeringsterapi

Noen mennesker har et alvorlig sosialt handicap: de takler ikke fornærmelser på sivilisert vis. Istedenfor å bare bli sinte eller lei seg, og eventuelt ta til motmæle, tyr de til opptøyer og hærverk. Noen av dem krever sensur. Flere krever unnskyldninger; gjerne fra helt andre mennesker enn de som har krenket dem. Og noen truer f.eks. redaktører på livet. Det hender til og med at det blir gjort alvor av truslene.

I samfunn med åpen meningsutveksling vil man av og til kunne bli såret av andres ytringer. Det er sånt man må regne med. Derfor er det så viktig at vi som lever i slike samfunn er i stand til å håndtere slikt. Hvis man vet at man blir så sint at man kan komme til å skade andre, må man kanskje unngå det man blir opprørt av, f.eks. ved å la være å se på TV eller lese aviser. Men det beste er jo om man greier å venne seg til de tingene man reagerer på, litt etter litt. Og her kan kanskje blasfemikerne komme til unnsetning.

Jeg vet ikke om det nytter å hjelpe de mest ekstreme; de som tar initiativ til vold, og som hisser opp folkemengder. Men det vil uansett være nyttig å få røykt disse ut.

Se også: Blasfemiske beretninger, del 1 og del 2

[Jesus and Mo]

Vi bør bli medlem i EU, sies det, sånn at vi kan få innflytelse på beslutninger som uansett påvirker oss.

Tilsvarende bør hele verden søke medlemsskap i USA, for å få stemmerett ved presidentvalget.

«Just as humans have a prior right to existence over dogs by virtue of being more highly evolved and having a superior consciousness, so women have a prior right to existence over men. The elimination of any male is, therefore, a righteous and good act, an act highly beneficial to women as well as an act of mercy.»

Dagbladet velger å bruke kvinnedagen til å presentere Valerie Solanas, som blant annet tok til orde for å utrydde alle menn. Det er noe usikkert hvor bokstavelig Solanas’ uttalelser bør oppfattes, men hennes SCUM-manifest tyder ihvertfall på at hun enten var alvorlig forstyrret, eller hadde en merkelig og morbid sans for humor. Flere framholder det siste, men jeg vet ikke helt. Hun rakk ihvertfall å skyte Andy Warhol, og angret visst bare på at hun ikke traff bedre. Ikke greide jeg å le av manifestet hennes, heller.

Jeg hadde jo trodd at Solanas ville være en fullstendig irrelevant skikkelse for dagens feminister, selv de aller sinteste. Det måtte i såfall være som skrekkeksempel, for aldri har vel noen greid å sette kvinnekamp og feminisme i et dårligere lys.

Men neida; årets vinner av Nordisk Råds litteraturpris, Sara Stridsberg, har vært inspirert av Solanas lenge, får vi vite. Hun har oversatt SCUM-manifestet til svensk, og ble da «forelsket i villdyriskheten og kompromissløsheten». Forsker Wencke Mühleisen ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning mener at det er «umiskjennelige kunstneriske kvaliteter» i teksten. Og forfatter Arve Kleiva synes at Solanas er «cool» og «morsommere enn Monthy Python, Smack the Pony og Harald Eia», og mener at «hennes analyse er genial».

For all del, det er helt greit å trekke fram gærningene og ekstremistene, også på en dag som dette. De har i det minste en viss historisk interesse. Det jeg stusser over er vinklingen. For det er vel ikke slik man vanligvis pleier å omtale ideer av denne typen? Kleiva foretar riktignok også en sammenligning med Hitler, og det synes jeg virker naturlig. Men han finner viktige forskjeller. Hitlers analyser er nemlig mye dårligere, og dessuten manglet han livsglede.

Javisst, og så rakk jo Hitler å sette så mye mer av sine fantasier ut i livet.

Se også:
Blasfemiske beretninger, del 1
Blasfemiske betraktninger

Forholdet vårt har skrantet lenge, men jeg håpet i det lengste at det skulle rette seg. At det kanskje ville hjelpe med en lang pause. Men jeg tror vi må innse at vi har vokst fra hverandre.

Vi har jo endret oss, begge to. Selv har jeg blitt opptatt av andre ting, og har kanskje hatt litt for lite tid til deg. Men jeg tror du har forandret deg mest. Fellesstart? Sprint-langrenn? Stadionrenn? Skihopping med duell og utslagning? Jeg kjenner deg ikke igjen lenger.

Det var særlig vintersida di jeg likte. Kulde og mørketid ble til å holde ut når jeg kunne se på langrenn, skiskyting, alpint og skøyter. Men du var flott ellers også, og du ga meg fine stunder med friidrett og damehåndball.

Jeg var bare fire da jeg ble kjent med deg første gang. Det var under vinter-OL i Grenoble. Egentlig husker jeg vel ikke stort av selve sendingene, men stemningen rundt står klart for meg. Små og store som opplevde noe sammen, og heiet på de samme utøverne. Etterpå dro vi ungene ut og lekte at vi var kjente skihoppere og skøyteløpere. Over senga mi hang en plakat med Bjørn Wirkola. Jeg klippet ut bilder og limte inn i ei bok; Fred Anton Maier, Kees Verkerk, Jean-Claude Killy, Ole Ellefsæter, Harald Grønningen. Noen utenlandske, men mest norske. Dette var mens man ennå kunne si «heia Norge» uten at det var det minste pinlig.

Etter hvert ble selve konkurransene viktigere enn kultusen rundt, og jeg satte meg inn i tekniske detaljer og utøvernes tidligere meritter. Hvert mesterskap var en stor begivenhet. Jeg husker godt hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven. Jeg greide ikke se på da Finken Jagge kjørte 2. omgang i slalom i Albertville-OL. Jeg sto opp midt på natta for å se Vebjørn Rodal løpe 800-meter.

Jeg vet ikke helt når følelsene begynte å falme, men jeg vet en del om hvorfor:

Du skulle absolutt være midtpunktet hele tida. Du breiet deg; fikk stadig flere grener og øvelser, stadig flere mesterskap. Samtidig fikk vi flere TV-kanaler, og til slutt foregikk det store idrettsarrangementer på minst en av dem nærmest til enhver tid. Og av en eller annen grunn har du alltid vært regnet som «viktige nyheter», slik at vi fikk servert alt om igjen og om igjen, i minste detalj, i alle nyhetssendingene. Jeg gikk lei av deg, rett og slett.

Men det er ikke bare deg, det er meg også. Jeg har blitt eldre, og tida går fortere. Da jeg var liten rakk OL å bli bortimot mytologisk fra gang til gang. Nå greier jeg ikke holde lekene fra hverandre. Og VM i håndball, nå igjen? Var ikke det nettopp?

Du driver med dop. Vi har jo visst om denne uvanen din lenge, og du har lovet bot og bedring mange ganger. Men i stedet har det bare ballet på seg. Før gikk det i det minste an å innbille seg at dette stort sett gjaldt øst-europeerne. Med litt godvilje var det også mulig å tro at de fleste ville bli avslørt; om ikke der og da, så ihvertfall i ettertid. Men jeg har mistet illusjonene. Nå regner jeg med at et flertall av alle VM- og OL-medaljer i de fleste idretter blir vunnet av dopete utøvere, og at det kun er de uforsiktige som blir tatt.

Det er sikkert en del topputøvere som er rene ennå, for all del, men vi vet ikke hvem de er. Vi kan aldri vite sikkert om vi er vitne til en fremragende idrettsprestasjon eller et farmasøytisk fremskritt.

Du har prostituert deg. Det er lenge siden at begrepet «amatøridrett» sluttet å gi mening. Men en ting er å få sponsorer for å finansiere idretten. Noe annet er å bytte om på rollene, slik at markedsføring blir det primære, mens idretten reduseres til et virkemiddel.

De siste årene har du nemlig begynt å tilpasse vinterøvelsene til publikum i landene med de største markedene. Dette er et publikum som er vant til helt andre idretter. De mister oversikten hvis ikke første mann i mål vinner. De liker fellesstart, lureløp og taktikkeri. Du hadde gitt dem sykling fra før, men det var visst ikke nok.

Du omgås feil folk. Jeg tenker ikke på utøverne eller trenerne, og ikke engang på sponsorene, men på de som formidler det hele. Kommentatorer og sportsjournalister. Med noen få hederlige unntak er dette mennesker som uttrykker seg i klisjeer og mekaniske gjentakelser, og som sliter med å formulere sammenhengende setninger. Noen av dem følger dårligere med i hvordan konkurransene utvikler seg enn det vi selv greier hjemme i stua. Og saken blir ikke bedre når de lar patriotismen skli ut i smakløs selvhevdelse, med rop og gurgling og tåpelige dikt.

Men tross alt dette skal du ha takk for mange fine år. Det var moro så lenge det varte. Og kanskje vil jeg smugtitte litt på deg av og til, og mimre om de gode dagene.