Å velge sine ord med omhu
I Dagbladet omtales en bok om utrydningstruede ord. En petit i sakens anledning:
Selv om man, tid om annen, annammer språklige impulser fra såvel tilgrensende som mer perifere himmelstrøk – og sågar innlemmer disse i dagligtalen – tilsier dette ingenlunde at allerede veletablerte termer må forkastes.
Fornyelse er storartet, men hvorfor ikke heller ha i sinne å utvide sitt ordtilfang? Ved å beherske en stadig tiltagende pool av ord og formuleringer kan man ovenikjøpet ikle sitt budskap den språklige stil man selv måtte preferere. Man kan tillike variere stil etter tema, eller i den hensikt å frembringe særskilte assosiasjoner, for derved å oppnå balanse og affinitet mellom innhold og virkemidler.
Det er fallgruber, dog. Man bør nok tilstrebe en viss stilmessig konsistens i hver enkelt tekst, og skygge unna en usalig mix av arkaisk og hipt, radikalt og konservativt, muntlig og poetisk, nøkternt og høytidelig, osv. Denslags blir seff ikke særlig kult, og kan lett framstå som både mega-teit og enerverende.
Elns.
