Floken i nettet

Gud er ikke død. Han er bare litt sjaber.

Han hadde vært slik en målrettet og selvsikker gud i begynnelsen, med sans for detaljerte planer og stram ledelse. Han hadde satt sin ære i førsteklasses kvalitet og intelligent design. Alt hadde han tenkt nøye ut, ned til den minste bagatell. Ikke en spurv skulle falle til jorden uten at han visste hvor og hvorfor. Det ble naturligvis mye å holde styr på – altfor mye for en enkelt gud. Men han hatet å delegere. Nei, full kontroll skulle han ha! Og forresten var ikke alle englene til å stole på.

Etter hvert begynte dette å ta på. Han ble stresset og oppfarende, og slo hardt ned på all ulydighet. Litt epleslang bare, og han gikk bananas!

Han ble derfor dypt skuffet da resultatet slett ikke ble slik han hadde tenkt. Folk kriget, svek og hadde seg. Han prøvde å gjøre noen justeringer her og innstramminger der, men det hjalp ikke det minste. Til slutt var han så utslitt og deprimert at han måtte ta seg fri noen dager. Det gikk som det måtte gå: han ramlet på fylla.

Dypt i sitt titusende glass med nektar fikk han det for seg at han skulle ødelegge alt sammen, og prøve på nytt. Men han orket ikke tanken på å starte helt fra scratch. Det var så ufattelig kjedelig å skape lys, mørke og hvelvinger og alt det der, og det tok så uendelig lang tid. Han ville ha resultater med det samme, og valgte derfor en lettvint løsning: han reddet unna et par eksemplarer av hver art, oversvømte resten, og lot så det hele ta seg opp igjen av seg selv.

Endelig kunne han slappe av, tenkte han fornøyd, og skjenket seg et stort glass soma. Men det varte ikke lenge før alt var like ille igjen, med synd og krig og obsternasighet. Nå tok panikken ham, og han improviserte uten mål og mening: Språkreformer! Svovel og ild! Men det var håpløst. Da han sluknet til slutt, utslitt og fortvilet, hadde han ikke oppnådd annet enn massakrer og ødeleggelse.

Han våknet til en guddommelig bakrus. Og det hjalp ikke akkurat på fylleangsten da han husket hva han hadde gjort. I nesten to tusen år lå han i himmelsengen med hodepine og dårlig samvittighet. Han orket knapt å svare på bønnene han fikk.

Nå er det lenge siden noen har hørt noe fra ham. Han lot junior overta da skallebanken var på det verste, og siden har han holdt seg i bakgrunnen. Han skal ha kommet litt til hektene igjen de siste par hundre årene, men holder fortsatt helst sengen. Klok av skade lar han være å gripe inn. Han har jo vært fristet mange ganger, f.eks. da det ble tillatt med kvinnelige prester, og den gangen homofili ble strøket fra WHOs liste over sykdommer, men han vet at det bare ville gjøre vondt verre.

For det er nye tider, såpass har han skjønt. Til å begynne med hadde junior virkelig ofret seg for saken, bokstavelig talt, og lovet dyrt og hellig å ikke endre på noe. Men siden ble det tilgivelse for ditt og toleranse for datt. Han kjenner seg ikke igjen lenger. «Det må vel gå seg til», pleier han å si til de betrodde englene som kommer innom med manna og kakao. De muntrer ham opp så godt de kan, og trekker fram solskinnshistoriene: en abortlege som er skutt, en kristen president som er gjenvalgt, og en håndfull spurver som har falt til jorden i henhold til planen. Da smiler han fraværende og rister på hodet.

For egentlig har han mistet troen.

Se også:
Blasfemiske beretninger, del 2
Blasfemiske betraktninger

«Hvorfor i all verden kritiserer venstresida til stadighet USA og Israel, mens man aldri hører dem si et kritisk ord om de virkelig slemme statene?»

Jeg synes jeg hører dette spørsmålet stadig vekk. Eller noe i den duren. Dere skjønner sikkert hva jeg mener.

Og la det være sagt: I noen tilfeller er svaret rett og slett at vedkommende, som altså kritiserer USA og Israel, er en idiot. Det finnes noen mennesker på venstresida, særlig et godt stykke ut på venstresida, som faktisk mener at USA og Israel er verre enn – la oss si – Irak, Iran, Saudi-Arabia eller Nord-Korea. Eller hva det nå måtte være. Det finnes riktignok også personer på høyresida som mener at Kristin Halvorsen er verre enn Augusto Pinochet, men nok om det.

For saken er: De som stiller dette spørsmålet pleier gjerne å antyde at alle som heller kritiserer USA enn Irak, egentlig liker Saddam bedre enn Bush. Og det er jo ikke tilfelle. De fleste mennesker er ikke idioter. Heller ikke på venstresida.

Noen ganger får jeg inntrykk av at man først må igjennom et pliktløp med kritikk av ymse diktaturer for å kunne ha troverdighet når man kritiserer USA. Slikt blir litt slitsomt i lengden.

Her kommer derfor et forsøk på oppklaring. Jeg er nemlig selv en av disse som har pleid å kritisere f.eks. George W. Bush og Ariel Sharon mye oftere enn Mahmoud Ahmadinejad eller Kong Abdullah bin Abdul Aziz al-Saud.

Stating the bleeding obvious

Noen av oss liker ikke å gjøre et stort nummer av selvfølgeligheter. Jeg for min del unngår helst å si slike ting i det hele tatt, da jeg rett og slett finner det litt pinlig. «Vann er vått», «sex er godt», «Saddam er (var) slem». Nei, huff.

Involvering og påvirkningsmulighet

Når stater vi har tette bånd til gjør noe galt, angår dette oss i mye sterkere grad. Det kan legge føringer på vår politikk, vi kan bli direkte involvert i disse statenes handlinger, og vi kan bli assosiert med dem utad.

Mulighetene til å påvirke vil dessuten være langt større overfor allierte, handelspartnere og demokratier. Å kritisere diktatorer fra kulturer der menneskerettigheter er noe fremmed, blir mer som å klage over været. Og det gjør vi jo gjerne, men ikke i avisen.

Ulike forventninger

Vi kan ønske og kreve at alle land skal respektere menneskerettighetene. Men man forventer mer av en demokratisk velferdsstat med lange tradisjoner for rettssikkerhet og menneskerettigheter, enn man gjør av et fattig diktatur uten slike tradisjoner. Man har også helt andre forventninger til en stat enn til f.eks. en terrororganisasjon. Man kan ha de samme absolutte grenser for hva som er akseptabelt, men forventningene varierer. Og vi uttaler oss deretter.

Når en stats myndigheter hevder å respektere menneskerettighetene, og i tillegg krever at andre skal gjøre det, øker dette forventningene til denne staten. Og vi reagerer tilsvarende sterkt dersom det viser seg at den bryter de prinsippene den hevder å forsvare.

Enkelthendelser vs. «business as usual»

Når det skjer en forferdelig hendelse, gjør det inntrykk på folk. Det gjelder naturkatastrofer, og det gjelder grusomheter begått av myndighetene i andre land.

Når naturkatastrofene blir permanente slutter vi å reagere. Det samme gjelder brudd på menneskerettighetene. Når et land bryter disse hele tiden, og ikke engang anerkjenner dem, pleier vi derfor ikke å protestere mot hvert enkelt brudd. Reaksjonene får en mer permanent form. Landet havner på ei liste hos Amnesty Internasjonal, som jobber jevnt og langsiktig med å påvirke, mens vi andre gjerne synker hen i passiv oppgitthet.

Nært vs. fjernt

Folk reagerer sterkere på ting som skjer nært dem enn langt unna. Og «nærhet» er ikke bare geografisk; man reagerer også sterkere på det som skjer med kjente enn med ukjente, eller med folk vi føler at vi har noe til felles med kontra de som virker svært fremmede.

Tilgang til informasjon

For å kritisere noe, må man vite om det. Og vi får vite mye mer om det som er nært enn det som er fjernt, og mer om det som berører oss direkte enn det som ikke gjør det. Våre meninger er et resultat av den informasjonen vi får, og vi vil dermed i større grad ha en gjennomtenkt mening om detaljer og enkelthendelser i «vår» del av verden, mens oppfatningene om resten av verden er tilsvarende forenklede.

Dessuten er ikke dekningen nøytral. Informasjonen vil alltid være farget av holdningene til de som formidler den. Denne skjevheten vil dermed også prege opinionen.

Tilhørighet og polarisering

Når vi mener noe, er ikke dette bare uttrykk for spontane følelser. Meningene har blitt til over tid, og de inngår i en sammenheng. Vi går ikke gjerne tilbake på det vi mener. Ofte vil vi ha fram et overordnet poeng, og bruker de eksemplene som støtter dette. Noe fokuserer vi på, mens vi lar andre ting være ukommentert, selv om vi kanskje har en mening om det også, når vi blir spurt.

En del av konteksten er (dessverre) at vi ønsker å framstille oss selv på en bestemt måte. Vi ønsker f.eks. å signalisere tilhørighet, og vil helst ikke bli tatt til inntekt for meninger vi ikke støtter. Og da blir det gjerne sånn at venstreorienterte understreker synspunkter som identifiserer dem som venstreorienterte, mens de toner ned synspunkter som kan skape tvil om hvor de «hører hjemme». Og helt tilsvarende for høyreorienterte, naturligvis.

Noen ganger fører dette til en polarisering, slik at man først og fremst definerer seg igjennom hva man er imot; jeg er den jeg er fordi jeg ikke er en av dem. Dette er farlig, da det kan føre til at man begynner å se bort fra det som er viktig, og i stedet fokuserer på symbolikk. Man kan til og med ende opp med å unnskylde eller bortforklare menneskerettighetsbrudd.

Men dermed er vi over på idiotene jeg nevnte.

Statsoverhode? Jeg kan ikke tro det er stas overhodet. Han får ikke engang ha krone på hodet!

Ifølge en meningsmåling fra 2006 er den amerikanske befolkningen nå delt omtrent på midten i synet på dødsstraff. Tidligere har det vært et klart flertall for.

Fremdeles er det 40 prosent av amerikanerne som ikke aksepterer evolusjon. Ytterligere 20 prosent er usikre. Vi mangler foreløpig tall på hvor stor andel av befolkningen som tror at jorda er flat.

I Dagbladet omtales en bok om utrydningstruede ord. En petit i sakens anledning:

Selv om man, tid om annen, annammer språklige impulser fra såvel tilgrensende som mer perifere himmelstrøk – og sågar innlemmer disse i dagligtalen – tilsier dette ingenlunde at allerede veletablerte termer må forkastes.

Fornyelse er storartet, men hvorfor ikke heller ha i sinne å utvide sitt ordtilfang? Ved å beherske en stadig tiltagende pool av ord og formuleringer kan man ovenikjøpet ikle sitt budskap den språklige stil man selv måtte preferere. Man kan tillike variere stil etter tema, eller i den hensikt å frembringe særskilte assosiasjoner, for derved å oppnå balanse og affinitet mellom innhold og virkemidler.

Det er fallgruber, dog. Man bør nok tilstrebe en viss stilmessig konsistens i hver enkelt tekst, og skygge unna en usalig mix av arkaisk og hipt, radikalt og konservativt, muntlig og poetisk, nøkternt og høytidelig, osv. Denslags blir seff ikke særlig kult, og kan lett framstå som både mega-teit og enerverende.

Elns.