Floken i nettet

Alle får sine 15 minutter med berømmelse, sa Andy Warhol.

På Dagsrevyen i kveld hadde de et innslag med en fyr fordi han ikke hadde mobiltelefon. For fire uker siden kunne det vært meg. Faen!

Jeg har aldri helt skjønt dette med kjønnsroller. Dvs, jeg vet jo hva de er, men hva skal de egentlig brukes til? Har det noen praktisk betydning for meg hvordan mannsrollen ser ut? Er jeg nødt til å spille den?

I gamle dager var det naturligvis annerledes; da var kjønnsrollene normer. Det var en alvorlig sak å bryte med slikt. I dag er de i høyden et uttrykk for visse forventninger. Ja, ikke det engang: de er konstruksjoner – gjennomsnitt – av mange forskjellige forventninger. Hver og en av oss stilles ikke overfor alle disse forventningene. Vi er ikke gjennomsnittsrepresentanter for vårt kjønn; vi er individer som møter forventninger fra andre individer. Vi kan i stor grad velge hva slags miljø vi vil være en del av, og dermed hvilke forventninger vi møter.

Jeg kjenner noen såkalt «tradisjonelle» menn – slike som liker å mekke på biler, se fotball, gå på jakt, fortelle grisevitser, drikke øl og håndtere en drill. Bortsett fra øldrikkingen bryr ikke jeg meg om noe av dette. Men det går helt fint. Disse karene tvinger meg nemlig ikke med på fotballkamp. De forlanger ikke at jeg skal ha synspunkter på justering av ventiler. Dessuten finnes det massevis av menn og kvinner som er opptatt av helt andre ting, og jeg kan velge meg en omgangskrets utfra hvem jeg har noe til felles med.

Herr Simpson på sofaen

Men stadig hører man macho-menn syte over at det liksom ikke er lov å «være mann» lenger, dvs. drikke øl, se fotball, mekke bil, løfte tungt og plystre etter damer. Feil! Dere får lov. Dette er akkurat like tillatt som det alltid har vært. Dere har kanskje blitt mindre representative for mannekjønnet enn tidligere, men hva så? Dere blir kanskje sett på som gammeldagse, og dere blir kanskje ikke likt av så mange moderne feminister, men hva så? Liker dere dem?

Om det nå er sånn at den tradisjonelle mannsrollen ikke lenger er representativ for dagens menn, kan jeg ikke se hva slags betydning dette skulle ha for den enkelte mann. Han som er opptatt av fotball, pupper og bilmotorer har da kanskje blitt en utypisk mann istedenfor en typisk mann, men hva så? Dette er bare statistikk, og først og fremst av interesse for forskerne.

Frøken Simpson på sofaen

Dermed forstår jeg heller ikke klagingen fra moderne kvinner over stereotype kvinneroller. Joda, «noen» synes at damer skal stelle hjemme, ha store pupper, etc, men dette har jo ingen praktisk betydning for deg personlig, såframt du ikke av en eller annen grunn har valgt å omgås mennesker som mener slike ting.

Kjønnsroller er forventninger, og forventningene er gitt av tidligere erfaringer. Dvs, rollene blir til i ettertid; de er ikke ferdigskrevne manuskripter som vi må følge. Velg noe annet, og du er med på å skrive nye.

Det er mangt man skal utsettes for. Her var verden fremdeles på vrangen etter at jeg hadde fått vite at jeg tilhører de nykonservative, da jeg plutselig fikk en stafettpinne i hodet. Selvsagt var det Erik Hansen, den bråkmakeren, som kastet den etter meg fra balkongen.

Det er nemlig tagge-tid igjen, og denne gangen skal man ramse opp 10 sanger man liker, men ikke liker å innrømme at man liker.

Tja, hva skal man svare på slikt, da? Det måtte jo i såfall bli sanger fra sjangere jeg ellers avskyr. Det ville f.eks. vært flaut å innrømme det hvis jeg hadde likt en hip-hop-låt, eller en sånn remix, du vet: tømt for mening og fylt med dunking. Eller slike masseproduserte syngedame-ballader med overspent frasering og akkordskjemaer skrevet i søvne. Eller en danseband-låt. Men så store synder har jeg dessverre ikke å bekjenne.

Jeg er nokså blank på det aller nyeste nye. Hører bare radio når jeg kjører bil, og da stort sett på P2. Dermed er jeg heller ikke oppdatert på hva som er dårlig smak nå til dags, dvs. hva jeg bør være flau over å like. Den popmusikken jeg liker er gjerne fra noen år tilbake, og lite av den har vært på hitlistene. Og jeg er ikke det minste flau over å like den. Jeg har riktignok noen CDer som det er litt pinlig å ha i hylla, men det er fordi jeg ikke liker dem.

Så dette blir rett og slett ei liste over sånt som stikker seg ut fra det jeg ellers hører på. Låter jeg synes det er rart at jeg liker. Og sånne som jeg nok først og fremst liker pga. de minnene som er knyttet til dem. Akk, ja…

1. Nik Kershaw: “The Riddle”
   80-tallet skal være ekstra pinlig når det gjelder pop, sies det. Og mye var jo ille. Men jeg synes faktisk at det meste av det som var galt med instrumentering og produksjon på den tida, ble enda verre siden. Og det fantes tross alt melodier den gangen.
2. Madonna: “This Used to be My Playground”
   Jeg har aldri skjønt hva som er så bra med Madonna, men av en eller annen grunn er denne et unntak.
3. Pet Shop Boys: “West End Girls”
   Dette må henge sammen med tidsånd og omstendigheter. Søte minner og ungdommelig lettsinn. Jeg har ingen annen forklaring. Jeg har ellers aldri kunnet fordra PSB, men denne står seg merkelig nok ennå.
4. Al Jolson: “Sonny Boy”
   Sentimental sak som jeg hørte svært tidlig, og som har gjort varig inntrykk.
5. Patsy Cline: “Crazy”
   Denne er vel litt flau, er den ikke? Det er ihvertfall underlig at jeg liker den, for den befinner seg urovekkende langt inne i det country-landskapet som ellers er stengt for meg.
6. Serge Gainsbourg & Jane Birkin: “Je t’aime, moi non plus”
   En smakfull cocktail av mykporno, sentimentalitet og humor. “Sleazy listening” på sitt beste.
7. Extreme: “More Than Words”
   Søtladen, javisst. Men… vel.
8. Subgud: “Metropacem”
   Jeg liker da ikke sånne… techno-greier? Jeg gjør da ikke det?!
9. Sven Nyhus: “Bergrosa”
   OK, nå er jeg nesten flau. Dette er gammeldans, for pokker!
10. Tom Jones: “It’s Not Unusual”
    Jo, det er akkurat det det er!

Jeg sender pinnen videre til Øystein Skundberg.