A tempo, a tempo!
Jada, jeg vet at legevitenskapen har kommet langt. Stadig flere sykdommer kan kureres, og folk lever stadig lenger, jeg vet det. Og sliter man med noe, finnes det piller. Piller mot tretthet og søvnløshet, mot nedstemthet og overdrevet oppstemthet. Piller mot hodepine, kvalme, hjertefusk og feil blodtrykk – samt mot en hel rekke moderne sykdommer som man tidligere ikke rakk å få, før man døde.
Jeg synes alt dette er storartet, og jeg vil nødig virke utakknemlig. Men så er det altså denne tanken som jeg ikke kan fri meg fra – at noe vesentlig gjenstår:
Jeg tenker meg et tog som siger sakte gjennom landskapet.
Stemningen ombord er avslappet. Man sitter kanskje med en god bok, eller man titter på utsikten. Solen farger åskammene røde. Skog, sjøer og jorder glir forbi – her og der noen husklynger. Ved middagstider ber man om menyen. Lammesteken virker fristende, med rosmarinsaus og nypoteter. Kanskje et glass rødvin til.
Brått merker man at toget har økt farten. Betydelig. Det skumper og rister. Man stusser – kan noe være galt? Burde man tilkalle konduktøren? Dra i nødbremsen? Nei, så ille kan det da ikke være. Men det blir bare verre, og nå aner man at de andre passasjerene også er ubekvemme med situasjonen. Men ingen vil la seg merke med noe. Noen prøver å få i seg maten uten å stikke seg på gaffelen – andre løser kryssord med store, skjelvende bokstaver. Landskapet utenfor har blitt et flimmer. Etter hvert innser man at det skal være slik. Det er en del av kjøreplanen. Man må bare stole på at lokføreren vet hva han gjør.
Men det blir vanskelig å nyte utsikten. Enn si stek med saus og poteter. Og hvordan blir det nå på endestasjonen, som sikkert ikke er langt unna, når toget kommer dundrende i dette tempoet? Rekker man i det hele tatt å gjøre seg klar, løfte ned bagasjen og ta på seg jakken, før lokomotivet braser inn i et par bufferter eller en murvegg?
Ja, er det egentlig noe poeng med den middagen? Man får vel ikke spist ferdig likevel? Mørk i hu kjøper man i stedet en kopp kaffe med lokk og tut.
~
Da jeg var liten varte et år i en evighet. I dag er året over før jeg rekker å bytte kalender. Men et sted underveis må det ha festnet seg et slags «standardår» – en referanse som stemmer stadig dårligere med virkeligheten, og som ikke lar seg kalibrere. Når jeg for eksempel sier at noe skjedde «her om dagen», viser det seg gjerne å være et par måneder siden. Mens det jeg tror var for noen måneder siden egentlig var året før. «Et par år» er i virkeligheten fire, kanskje seks.
Som sagt, det er vel og bra at vi lever lenger. Det er fint at legene forlenger sporet med noen meter til. Men det jeg ønsker meg aller mest, er at toget skal sakke farten igjen. Jeg vil kunne nyte maten og utsikten uten å søle på klærne eller se på klokken. Jeg vil gjerne ha tilbake roen fra dengang et år varte et helt år. Dengang man rakk å glede seg til jul før det ble sommerferie. Ikke som nå; at man knapt gidder å rydde bort vinterdekkene, siden de jo skal fram igjen nesten med det samme.
Finnes det piller for slikt?
