Floken i nettet

Det har blitt spennende å gå i butikker de siste årene. Jeg tenker på alle disse artige kombinasjonene og glidende overgangene mellom ulike bransjer.

I går, for eksempel, var jeg på postkontoret for å hente en pakke. Det ble litt venting, de har jo blitt færre der også. Så jeg ble stående å bla igjennom CD- og DVD-hyllene, og du verden: A-ha, Vivaldi, King Kong, kaptein Sabeltann … you name it! Nei, det er stas med skikkelig postkontor.

Og tenk på bensinstasjonene, hvor du kan få både nybakt brød og kaffe med påfyll. Ja, en bekjent av meg som trengte hjelp til et eller annet småtteri med bilen – skifte lyspære, tror jeg det var – kom ut med to krimbøker og en Tarantino-film på tilbud! Da var det sikkert ikke så farlig med den lyspæra. Den unge damen bak disken hadde ikke fått opplæring i slikt, nemlig, og det var nok like greit. Hun har tross alt pølser å passe. Da kan hun jo ikke fly rundt og skru på biler.

På Rema selger de bensin. Og DVD-spillere. Da tilgir jeg jo gjerne tenåringen i kassen her om dagen, som ikke ante hva en avocado var. Jeg mener, markedet er tross alt et dynamisk system, og da må man være fleksibel. Skulle det for eksempel være litt glissent i krydderhyllene en dag, vet jeg jo at jeg alltids kan høre på apoteket.

Så er det disse butikkene som selger nesten alt som går på strøm; brannvarslere, støvsugere, datamaskiner, osv. I data-avdelingen jobber det stort sett unge menn, og de har omtrent like god greie på datamaskiner som unge menn flest. Det er en smart ordning, det der: folk som har peiling på slikt selv handler på internett, hvor det jo er billigere, mens de som verken kan noe om datamaskiner eller internett handler i butikken, hvor betjeningen vet akkurat nok til å overbevise kundene om hva de trenger.

Vel, det ble da min tur på postkontoret omsider, men tror du ikke jeg hadde lest feil på hentelappen? Den hyggelige damen i skranken smilte og ristet på hodet – nei dessverre, det var nok ikke de som hadde pakken min. Det var Shell, det!

Det kjennes rart. Godt på én måte; å føle at man endelig tar del i sivilisasjonen. At man er som alle andre. Men samtidig litt skummelt. Jeg har betraktet disse moderne skikkene fra utsiden så lenge, og med dyp skepsis. Vil jeg virkelig dette?

Omtrent som Lord Greystoke, kan jeg tenke meg, da han steg ut av jungelen for første gang, fikk på seg en dress, og måtte lære å spise med kniv og gaffel.

Jeg er vel den aller siste. En levning fra en svunnen tid; et levende fossil, totalt mistilpasset miljøet. Jeg har ligget i dvale, og latt evolusjonen gå sin gang uten meg.

Så jeg ga etter til slutt. Nå er det gjort. Nå vil livet aldri mer bli det samme.

Mangler bare SIM-kortet.

Hvorfor livssynsskoler er en dårlig idé, og foreldre ikke bør få bestemme selv:

Segregering er ikke mangfold

Enhetsskolen er snart den eneste felles arena i samfunnet. Her møtes unger fra muslimske, kristne og ateistiske hjem, og de blir nødt til å lære å omgås hverandre. Unger fra rike hjem vil måtte omgås unger fra fattige hjem, og unger som har med seg politiske oppfatninger hjemmefra får anledning til å prøve disse mot andre oppfatninger fra andre hjem. Kort sagt: en felles skole er vår siste skanse mot segregering og intoleranse.

Dersom vi ender opp med egne skoler for muslimer (hvor de f.eks. lærer at kvinner er mannens eiendom), egne skoler for ytterliggående kristne (hvor de lærer lignende ting), egne skoler for rike (de gode skolene, som har råd til å få tak i de beste lærerne), osv, så vil man i de neste generasjonene bli enda mindre i stand til å fungere sammen med mennesker som er ulik en selv.

Det blir ikke mangfold av å holde ulike mennesker fra hverandre, slik at alle bare omgås likesinnede. Tvert om. Mangfold er noe som eksisterer innenfor en felles ramme, ved at de ulike menneskene møter hverandre, og lærer seg å takle forskjellene.

Indoktrinering er ikke frihet

Det er et overgrep. Ingen har monopol på sannheten; ikke foreldrene og heller ikke skolen. Men den som opplever mangfold i sitt miljø har gode forutsetninger for å lære seg å veie argumenter mot hverandre, og trekke egne konklusjoner. I et ensrettet miljø kan det være umulig.

Jo mer sekteriske og ensidige foreldrenes holdninger er, jo viktigere blir det at de ikke også får bestemme innholdet i skolen. Det er nettopp i slike tilfeller at barna trenger en motvekt til det de lærer hjemme.

Foreldrene er ikke «selv»

Det gir ingen mening at foreldre bestemmer «selv» over sine barn. Det er eventuelt barna som bestemmer «selv». De er selvstendige individer. Men så lenge de er umyndige, må noen andre ha ansvaret. Dette er foreldrene, men det er ikke bare foreldrene, og det har det heller aldri vært. Dette «selv»-argumentet er tom retorikk som brukes til å fremstille meningsmotstandere som maktmisbrukere. I virkeligheten dreier dette seg om å skåne ungene for maktmisbruk, fra foreldrene.

Jada, jeg vet at legevitenskapen har kommet langt. Stadig flere sykdommer kan kureres, og folk lever stadig lenger, jeg vet det. Og sliter man med noe, finnes det piller. Piller mot tretthet og søvnløshet, mot nedstemthet og overdrevet oppstemthet. Piller mot hodepine, kvalme, hjertefusk og feil blodtrykk – samt mot en hel rekke moderne sykdommer som man tidligere ikke rakk å få, før man døde.

Jeg synes alt dette er storartet, og jeg vil nødig virke utakknemlig. Men så er det altså denne tanken som jeg ikke kan fri meg fra – at noe vesentlig gjenstår:

Jeg tenker meg et tog som siger sakte gjennom landskapet.

Stemningen ombord er avslappet. Man sitter kanskje med en god bok, eller man titter på utsikten. Solen farger åskammene røde. Skog, sjøer og jorder glir forbi – her og der noen husklynger. Ved middagstider ber man om menyen. Lammesteken virker fristende, med rosmarinsaus og nypoteter. Kanskje et glass rødvin til.

Brått merker man at toget har økt farten. Betydelig. Det skumper og rister. Man stusser – kan noe være galt? Burde man tilkalle konduktøren? Dra i nødbremsen? Nei, så ille kan det da ikke være. Men det blir bare verre, og nå aner man at de andre passasjerene også er ubekvemme med situasjonen. Men ingen vil la seg merke med noe. Noen prøver å få i seg maten uten å stikke seg på gaffelen – andre løser kryssord med store, skjelvende bokstaver. Landskapet utenfor har blitt et flimmer. Etter hvert innser man at det skal være slik. Det er en del av kjøreplanen. Man må bare stole på at lokføreren vet hva han gjør.

Men det blir vanskelig å nyte utsikten. Enn si stek med saus og poteter. Og hvordan blir det nå på endestasjonen, som sikkert ikke er langt unna, når toget kommer dundrende i dette tempoet? Rekker man i det hele tatt å gjøre seg klar, løfte ned bagasjen og ta på seg jakken, før lokomotivet braser inn i et par bufferter eller en murvegg?

Ja, er det egentlig noe poeng med den middagen? Man får vel ikke spist ferdig likevel? Mørk i hu kjøper man i stedet en kopp kaffe med lokk og tut.

~

Da jeg var liten varte et år i en evighet. I dag er året over før jeg rekker å bytte kalender. Men et sted underveis må det ha festnet seg et slags «standardår» – en referanse som stemmer stadig dårligere med virkeligheten, og som ikke lar seg kalibrere. Når jeg for eksempel sier at noe skjedde «her om dagen», viser det seg gjerne å være et par måneder siden. Mens det jeg tror var for noen måneder siden egentlig var året før. «Et par år» er i virkeligheten fire, kanskje seks.

Som sagt, det er vel og bra at vi lever lenger. Det er fint at legene forlenger sporet med noen meter til. Men det jeg ønsker meg aller mest, er at toget skal sakke farten igjen. Jeg vil kunne nyte maten og utsikten uten å søle på klærne eller se på klokken. Jeg vil gjerne ha tilbake roen fra dengang et år varte et helt år. Dengang man rakk å glede seg til jul før det ble sommerferie. Ikke som nå; at man knapt gidder å rydde bort vinterdekkene, siden de jo skal fram igjen nesten med det samme.

Finnes det piller for slikt?