Floken i nettet

Knut Olav Åmås’ kommentar i Aftenposten om debatt på nettet har blitt lagt merke til av bloggerne. Her er mine egne umiddelbare reaksjoner.

Åmås skriver bl.a:

«Men det er sider ved den ennå ferske debattkulturen på nettet som må følges nøye for å unngå at den blir den seriøse debattens endestasjon og ‘søppelkasse’ – i stedet for den brede, folkelige meningsarena den er i dag, på sitt beste.»

Det er vel ikke snakk om «i stedet for»? Eksistensen av useriøse debatter hindrer jo ikke seriøse debatter i å finne sted, men det kan føre til at de flytter til andre fora. Ta for eksempel utviklingen i det norske news-hierarkiet (usenet) de siste årene. Det har alltid vært en viss andel provokatører og bråkmakere på disse gruppene, og det har nok blitt flere av dem. Men når mediet nå nærmest er dødt, skyldes det at de seriøse deltakerne har blitt færre. Så lenge det fantes interessante innlegg der, var ikke de useriøse noe stort problem; man kunne bare la være å lese dem. Men etter hvert som lesverdige bidragsyterne falt fra, ble mediet mindre interessant for andre seriøse deltakere, og dermed forsvant enda flere, osv. Det betyr ikke at alle disse har sluttet å debattere, med de har funnet andre steder å gjøre det. Da bloggene dukket opp skjøt flukten virkelig fart.

Dette er ingen tragedie verken for den seriøse debatt som sådan, eller for vilkårene for den frie ytring. Mangfoldet eksisterer fremdeles; det er bare spredt over flere fora. Nå skiller man klinten fra hveten ved å velge «sitt» forum, og ved å moderere. Men news-gruppene er basert på et viktig prinsipp som skiller dem fra f.eks. nettavisenes debattsider: man kan sortere bort det man ikke vil lese (vha. filtre innebygget i programvaren). Man trenger ikke ta stilling til hva folk skal ha lov til å skrive.

Enten debattene eksisterer side om side i ett og samme forum, eller det oppstår adskilte fora, er poenget det samme: man velger selv hva man vil forholde seg til, og man hindres ikke i å debattere seriøst bare fordi det finnes andre som skriver tull.

Det er en forutsetning for god debatt at den er fri. De enkelte aviser og nettsteder må gjerne moderere, men det bør også eksistere kanaler der hvem som helst slipper til. Eksistensen av «søppelkasser» er en uunngåelig side av denne friheten.

Om anonymitet skriver Åmås blant annet:

«Spesielt uheldig er det at unge debattanter ikke lærer seg å stå inne for sine synspunkter med navn og ansikt. Hvilken offentlighetskultur kan dét føre til om noen år?»

Det kan virke som at Åmås tror anonymiteten vil spre seg til fora der det i dag kreves fullt navn. Det er nok riktigere å si at offentlighetskulturen utvides, eller heller: at det utvikler seg flere slike kulturer. I sammenhenger der det kreves eller forventes at man står fram med navn, vil de som godtar dette delta som før. De som ønsker å være anonyme holder seg unna. Framveksten av alternative kanaler, der anonymitet godtas, gir også disse muligheten til å komme til orde. Det kan være mange grunner til å ville være anonym; noen gode og noen dårlige. Men det at enkelte velger anonymitet, og at noen av disse igjen misbruker dette til å opptre useriøst, vil neppe føre til at anonymitet blir en slags standard for kommende generasjoner, eller at holdninger smitter over på resten av offentligheten. Tvert om: de problemene som anonymitet medfører vil jo gjøre disse andre alternativene desto viktigere.

«Redaksjoner og nettsteder må derfor jobbe aktivt for en mer anstendig debattkultur på nettet – blant annet ved å avskaffe muligheten til å være anonym.»

De redaksjoner og nettsteder som ikke ønsker anonyme innlegg står jo helt fritt til å forby dette. Jeg håper ikke Åmås mener at man skal jobbe for å fjerne denne muligheten på nettet som sådan (gitt at dette i det hele tatt er mulig).

«Å få til gode diskusjoner uten at noen styrer dem, er en illusjon.»

Vel, det var mulig på news-gruppene i mange år, og er det til dels ennå. Derimot er det nok umulig å få til bare gode diskusjoner når styringen mangler. Men er det et mål?

Det er imidlertid synd hvis debattene i nettavisene blir det folk forbinder med debatt på nettet. Jeg vil påstå at nivået på disse debattsidene stort sett er lavere enn på news-gruppene, selv etter sistnevntes forfall de siste årene. Og når det gjelder de norske bloggene er mange av dem ikke bare bedre enn avisenes nettdebatter; enkelte (hvorav noen anonyme) holder også en høyere standard enn en del av avisenes redaksjonelle stoff.

«Spørsmålet er likevel om man blir hørt av noen som har makt. Nettopp avstanden til makten er et stort problem med nettdebattene. De har ikke innflytelse. Debattene befinner seg langt fra det sted der ord og handling sammenfaller.»

Tja, mon det. Pr. idag har nok ikke bloggerne så stor innflytelse. Men jeg er spent på utviklingen. Og jeg stusser litt over formuleringen «ord og handling sammenfaller». Ord kan da utgjøre en maktfaktor i seg selv? De kan føre til handling. Det er heldigvis ikke sånn at man må bli hørt direkte av politikerne for å kunne påvirke samfunnet. Åmås innrømmer da også at nettdebattantene utøver viktig mediekritikk. Det har f.eks. vært flere eksempler på at feil og fusk i media har blitt avslørt av bloggere. Dette ikke bare viser at bloggerne allerede har innflytelse, det fører dessuten til større oppmerksomhet omkring miljøet, og dermed flere lesere og større innflytelse.

«Felles for de fleste bloggene er at de plasserer seg forutsigbart på én side i enhver debatt. Man vet på forhånd hva de vil mene. Det blir ikke mangfold av dét. Avisene er mye mer åpne.»

Her skjønner jeg ikke hva Åmås mener. At den enkelte blogger plasserer seg på én side i hver debatt, skulle da vel bare mangle? Eller tror Åmås at blogg-miløet er ensartet? I såfall har han ikke fulgt med. De mest leste norske bloggerne utgjør tilsammen et større politisk mangfold enn avisene.

Hvordan dannes folks oppfatninger? Foregår det ved at man lytter til politikere og intellektuelle – slike som Åmås? Ja, det også. Men først og fremst blir meninger til ved at de brytes med andres. Man lærer, og reviderer sine synspunkter, ved å bli imøtegått av andre som hører på hva en har å si. Man lar seg overbevise av gode argumenter, og når man blir tatt på alvor bestreber man seg også på å argumentere skikkelig selv. Det som gjør de åpne debattforaene så viktige er derfor ikke primært at debattantene kan påvirke politikere eller andre med makt (selv om det også sikkert kan skje), men at de påvirker hverandre. Og det er vel de som mangler dannelse som trenger det mest?

Andre bloggere om samme sak: Liberalist? Javisst!, Vampus, Fjordfitte,
Typisk Tor Andre. Se dessuten debatt på Depesjer.

Se også: De tauses stemme

Syphilia Morgenstierne har benyttet sommeren til å lese bøker, nærmere bestemt 40 romaner og novellesamlinger innkjøpt av Norsk kulturråd i 2005.

Hensikten har bl.a. vært å undersøke om kvalitetsvurderingen som ligger bak innkjøpene holder mål. Den gjør visst ikke det. «Vurderingsutvalget kunne med andre ord like gjerne ha trukket lodd», hevder Morgenstierne i sin avsluttende kronikk i Aftenposten den 8/8-2006.

Jeg skal la selve innkjøpsordningen ligge, men ser slett ikke bort fra at hun har rett. Det er imidlertid også fullt mulig at seriøse vurderinger gjort av én kunnskapsrik og litteraturinteressert person framstår som rene tilfeldigheter for en annen. Det finnes mange eksempler på at bøker som nulles eller refuseres blir vurdert som kvalitetslitteratur av andre. Dette var da også Morgenstiernes egen begrunnelse for sitt leseprosjekt: «Jeg var mildt sagt forbauset over at den første romanen vårt lille forlag utga, et flott og dristig litterært prosjekt, ble nullet, og jeg ville se med egne øyne hva slags bøker som ble kjøpt inn». Hun innrømmer at hun hadde «bange anelser», og gruet seg litt.

Hvis det nå skulle være slik at kulturrådets utvelgelsesprosess er basert på tilfeldigheter, får vi håpe at Morgenstiernes egne vurderinger er desto mer seriøse, og at hennes forbauselse og bange anelser ikke har stått i veien for en uhildet analyse.

Men hun har ihvertfall hatt det travelt; hun har lest disse 40 bøkene på like mange dager. Nå er visstnok ikke et slikt lesetempo så uvanlig blant bokanmeldere og andre drevne lesere som har lite annet å gjøre. Men anmelderens jobb er jo tross alt å vurdere bøkenes litterære kvalitet, og da synes jeg dette virker noe overfladisk. Greit, hvis man mener at noe er veldig dårlig, kommer man gjerne til en slik konklusjon ganske raskt. Men hvis man tar ei bok på alvor – og særlig når man skal gjøre en faglig og kunsterisk bedømmelse, og si noe vettugt om det etterpå – bør man vel også gå litt i dybden, og gi seg tid til å reflektere? Kanskje til og med ei stund etter at boka er ferdiglest?

Jeg blir også nysgjerrig på hvilke kvalitetskriterier Morgenstierne har operert med. I et vurderingsskjema hun har laget, er det hele forenklet til fire spørsmål, som alle (på ukjent vis) kan besvares med enten ja eller nei. Eller «tja», som hun strekker seg til, for å nyansere en smule. Utformingen er muligens ment å være litt vittig, kanskje for å veie litt opp for de bastante konklusjonene? For Morgenstierne mener ikke, hun vet. Som hun skriver om Armløs slår tilbake av Lisa Lie: «Jeg kunne godt ha betalt full pris, for jeg visste at dette var fjorårets kanskje beste norske roman. Andre vet ikke det.»

Ja, da så.

Jeg har lenge vært klar over at en del anmeldere kan kjenne igjen kvalitet når de ser den; ikke ved refleksjon, som man kanskje kunne forvente, men på refleks. Og nå viser det seg at det også eksisterer vurderingsmetoder for å fastslå slike ting med absolutt sikkerhet, og det på dagen.

Vi lever jo i ei travel tid, så det burde være et marked for slikt i flere sammenhenger. Hvis man først har et enkelt og oversiktlig avkrysningsskjema er sikkert mulighetene mange. Tør jeg foreslå filmanmeldelser basert på hurtigspoling? Anmelde kunstutstillinger på rulleskøyter, kanskje? Eller dele ut stjerner til restauranter etter å ha styrtet en flaske rødvin og rasket med seg hovedretten i en doggy bag?

[Foreldet litteratursyn]

I vår kultur er vi opplært til at manipulasjon er noe styggedom. Når vi hører om regimer der makthaverne forsøker å kontrollere innbyggerne ved hjelp av propaganda og vridd informasjon, mener de fleste av oss at dette er galt. Likeså når sektledere hjernevasker sine medlemmer, eller når fanatiske foreldre prøver å gjøre sine barn til kopier av seg selv. Idealet er at mennesker skal få danne seg sine egne oppfatninger på friest mulig grunnlag.

Av en eller annen grunn blir manipulasjon plutselig helt stuerent når den heter reklame. Reklamen spiller på det ubevisste, gjennom assosiasjoner og følelse av tilhørighet. Det er ikke meningen at man skal vurdere om man har tenkt å kjøpe produktet det reklameres for. Det er meningen at man ikke skal vurdere, og i stedet handle på refleks.

Hvorvidt reklamen faktisk virker etter hensikten er en annen diskusjon. Ofte gjør den nok ikke det. Noen ganger virker den sikkert mot sin hensikt, fordi folk går lei. Men så lenge noen markedsaktører reklamerer, må konkurrentene også gjøre det, ellers forsvinner de i støyen. Resultatet er i beste fall sløsing med tid, ressurser og sendetid. Og skulle reklamen dessuten virke slik den er ment, oppdrar den altså mennesker til å handle i tråd med innpregede mønstre istedenfor bevisste og overveide avgjørelser.

Reklamen er også et forurensningsproblem; delvis fysisk, i form av papir, men også visuelt. Det er riktignok enkelt å overse den i skriftlige media, hvis man vil. Men reklamen dominerer også husfasader, torg, fortau og gater, og den utgjør dermed en kontinuerlig støy som man i realiteten ikke kan reservere seg mot.

Reklame på TV kan man i prinsippet unngå; enten ved å kjøre kanalslalom, eller ved å gi opp å se på TV. De fleste vil jo imidlertid gjerne få med seg informasjon og underholdning, og tar reklamen med på kjøpet. Etter å ha blitt utsatt for monotone meningsløsheter dag ut og dag inn i årevis, merker man til slutt knapt at den er der. Dette er typisk for støy. Den gjør skade likevel.

[Adbusters]

Se også: Om holdingskampanjer