Floken i nettet

er visst «nederst i venstre hjørne», ifølge www.politicalcompass.org:

• Økonomisk venstre/høyre:  -8.38
• Liberal/autoritær:  -8.21

Jeg havnet i forventet kvadrant, men overraskende langt fra sentrum. Resultatet hadde nok blitt noe annerledes om testen hadde vært kalibrert etter norske forhold.

Egentlig er jeg usikker på om det er riktig å «tone flagg», sånn direkte. Mange bloggere legger stor vekt på å fargekode både seg selv og sine meningsmotstandere, og jeg ser jo at det kan være praktisk. Ofte lurer folk på «hvor man står» – jeg tenker ofte sånn selv – og det er greit å kunne sette tekstene i en sammenheng med en gang.

På den annen side har jeg mange ganger opplevd at folk har båser inni hodet sitt som dikterer at dersom noen mener det så må de jo mene det også, og noen av de som har det sånn pleier å filtrere bort all informasjon som kan rokke ved deres private verdensorden. Men det er kanskje ikke slike man forsøker å nå med det man skriver?

Et ståsted har man jo. Verdier og holdninger henger ihop. Og når jeg vurderer hva som er mine grunnleggende verdier, og hvilke synspunkter jeg har endt opp med, er det klart at jeg også kan plasseres et eller annet sted – selv i et så primitivt kart som denne streken man pleier å operere med. Men politikken er ikke én-dimensjonal. To akser blir straks noe mer nyansert.

Og så er det jo ikke slik at man har de og de verdier og meninger fordi man tilhører en bestemt «fløy» eller sympatiserer med et eller annet parti. Det er faktisk stikk motsatt. Derfor hender det rett som det er at jeg mener helt andre ting enn det som er typisk (eller det noen tror er typisk) for folk på «min side».

Slikt burde naturligvis være unødvendig å påpeke. Men det viser seg at folk som er politisk aktive på «samme side» ofte er påfallende enige, spesielt dersom de tilhører samme parti. Og jo nærmere de befinner seg partitopp eller makt, jo mindre blir meningsmangfoldet. At et parti må bli enig innbyrdes, og «tale med en stemme», er greit nok. Men alle vet jo at folk ikke dermed slutter å ha egne meninger. Det burde ihvertfall ikke være tilfelle blant de som ikke er representanter for partiet de stemmer på.

Ibsen har som vanlig forlengst satt ord på problemet; i dette tilfellet igjennom en opprørt dr. Stockmann i En folkefiende:

«Et parti, det er liksom et kjøttkvern, det; det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop!»

Vi bør i det minste tenke selv, vi som har lov.

[Statistikk over andre norske bloggere]

Jeg innrømmer det gladelig: jeg har nesten sluttet å følge med på nyhetene. Delvis fordi dekningen ofte er dårlig, men også fordi jeg er skeptisk til om nyheter egentlig er særlig viktig å få med seg.

Ikke misforstå: sakene som er oppe i nyhetene er jo ofte viktige nok. Men med viktige saker er det gjerne slik at de fortsetter å være viktige lenge etter at de har opphørt å være nyheter.

Noen nyheter er lite annet enn sladder og banaliteter (som aldri er viktig), og noen består av enkelthendelser som bare har interesse i den grad de inngår i en større sammenheng. Som nyheter rives hendelsene ofte ut av denne sammenhengen, og man sitter igjen med meningsløse fragmenter. Dette fokuset på detaljer innebærer dessuten at elendighet og katastrofer nærmest får preg av morbid underholdning. Jeg tror ikke man har særlig godt av å forholde seg til slikt dag ut og dag inn.

Så joda, jeg synes det er viktig å følge med, men ikke først og fremst på nyhetene. Jo ferskere informasjonen er, jo dårligere research og mer sensasjonspreg. Jeg venter heller på artiklene, kronikkene, debattene og analysene. Og bøkene. Da er flere fakta kommet fram, tekstene er bedre skrevet, vinklingene er tydeligere, og det er lettere å få oversikt over flere sider av en sak uten å måtte sette av all tid til det. Og framfor alt: det meste av støyen er filtrert bort.

Nyheter som holder seg bør få godgjøre seg en stund. Ferskvaren er junk-food.