jatter med som vanlig

Det å bryte regler bevisst blir noe annet. Det kan være et språklig virkemiddel. Eller man kan være uenig i bestemte regelendringer.

Det er klart folk kan velge det. Det kan bli regnet som feil, riktignok, men ingen hindrer dem.

«Dette mener jeg nemlig i stor grad er en illusjon.»

Hva da? At det ikke finnes gode norske alternativer?

Dette med at man vemmes over nye fornorskninger og tar de gamle som en selvfølge, mener jeg ikke er verken merkelig eller uttrykk for inkonsekvens. Det blir som jeg nevnte med Härjedalen og Jämtland. Ting blir riktig med tida, men vi kan være med på å styre retningen på det som ennå er i endring.

Jeg skriver forresten både «tape» og «scoring» (eller «mål»). Og gear. Og cognac. Men ikke mayonnaise.

Her kommer jeg på et sitat av Douglas Adams som riktignok gjelder teknologi, men som kan passe her også:

«Anything that is in the world when you’re born is normal and ordinary and is just a natural part of the way the world works. Anything that’s invented between when you’re fifteen and thirty-five is new and exciting and revolutionary and you can probably get a career in it. Anything invented after you’re thirty-five is against the natural order of things.»

«Du er altså imot Språkrådet? Men noen må jo bestemme hva slags språk som skal være korrekt? Eller var det en helt generell politisk betraktning?»

Det var nok mest en generell politisk betraktning. Ting som det ikke finnes objektive fasitsvar på er jo de vi vanligvis bestemmer demokratisk (derav: folket kan ikke ta feil). Men joda, jeg er tilhenger av et normert språk, og det er klart at det blir tungrodd å vedta språknormer i stortinget.

«Håhå, har du glemt alle likestillingsdiskusjonene våre?»

Pytt, det kokte vel ned til at vi hadde lagt til grunn ulike tall, og at vi vektla noen faktorer forskjellige. OK, litt uenige var vi vel kanskje.

«Ser forresten at Avil staver det “blågging”»

Ja, og det synes jeg er snodig, siden det heter «logg» på nynorsk, og ikke «lågg».

«Og jeg respekterer virkelig både meningene dine og måten du argumenterer på. Det er derfor jeg liker deg, ikke fordi jeg tror vi er enig om alt:-) (se om du greier å si noe generelt om det ).»

Likewise!

Eventuelt gal engelsk… Hva om det står i annenhver setning - det blir bare galt;-)? Men ellers er jeg uenig. Jeg synes ikke det er i samme liga som “vår mote”. Det er i grunnen en helt annen idrett.

“Det er da mennesker som vil holde i hevd bokmål?”

Som sagt, det var stream of consciousness (bevissthetsstrøm?), beklager. Dette hadde med tysk som verdensspråk å gjøre, for dét vil ikke folk bruke lenger.

“Jeg synes folk skal få velge hva de vil for seg selv”

Jammen jammen, hver enkelt kan da ikke velge om h*n vil ha engelsk, norsk eller blandings som skriftspråk?

“Eksempler: blogg og joystick.”

Der berørte du dessverre noe annet jeg er interessert i, så da må jeg si litt om det også. Dette mener jeg nemlig i stor grad er en illusjon. Det gikk opp for meg for noen år siden da jeg snakket med to danske gutter, som mobbet meg for at nordmenn staver majones majones - og ikke mayonnaise. De syntes altså “majones” var bondete.

Graden av språklig proteksjonisme varierer omtrent slik: Dansk -> bokmål -> nynorsk -> islandsk. I islandsk har de som kjent ikke lånord i det hele tatt, men må konstruere nye islandske ord for hver nye dings de importerer, gjerne gjennom sammenslåinger.

Omtrent på den tiden jeg ble mobbet for majones, ble det vedtatt av Sylfest og gutta (Språkrådet) at det skulle bli lov å skrive “skåre” og “pøbb”. Alle vred seg i vemmelse. Siden dess har usus snappet opp “skåre”, mens “pøbb” sitter lengre inne.

I min barndom gikk “tape” over til å hete “teip”, og den samme oppstandelsen da. I dag skriver jeg “teip”.

Sylfest mener for øvrig at “hotpants” bør kalles “globukse” på norsk (Hehehe, dobbel meining, ikkje sant, oss gutane glor jo, ikkje sant?). Den tror jeg aldri vil komme…

“mer frysninger av «kidsa» enn av sjipt og sjino.”

“Kidsa” synes jeg er innovativt og kult, dersom det brukes som slang i en uformell tekst.

“Jeg mener at folket bare kan ta feil i spørsmål som har objektive fasitsvar, og slikt bør uansett ikke overlates til politikken.”

Du er altså imot Språkrådet? Men noen må jo bestemme hva slags språk som skal være korrekt? Eller var det en helt generell politisk betraktning?

“Ellers var det da deilig at vi fant noe vi var uenige om.”

Håhå, har du glemt alle likestillingsdiskusjonene våre? I så fall, ta en kikk inne hos HHS i sen romjul - det var for øvrig i den gode, gamle tiden før jeg begynte å blogge og fortsatt hadde tid til andre ting. Sukk. Blogging er i sannhet avhengighetsskapende. Ser forresten at Avil staver det “blågging”. Det kommer nok.

Så “like stilling” er nok ikke det eneste vi er uenige om (pun intended - eller “ordspel med åsikt”).

Men fra spøk til revolver: Det gjør meg ingenting å være uenig med deg, for jeg vet at du ikke tar saklig uenighet personlig, hvilket er fint. Og jeg respekterer virkelig både meningene dine og måten du argumenterer på. Det er derfor jeg liker deg, ikke fordi jeg tror vi er enig om alt:-) (se om du greier å si noe generelt om det ).

Dersom riktig norsk og riktig engelsk står i samme setning, mener jeg det blir samme sak som «like stilling», siden riktig engelsk er gal norsk.

«Det hadde ikke gjort meg noe om alle land gikk over til å bruke engelsk som førstespråk. Faktisk tenker jeg at det kunne gjort underverker for internasjonal forståelse og toleranse.»

Engelsk som andrespråk vil ha nesten samme effekt, uten alle de stygge bivirkningene.

«Hva er vitsen med å holde i hevd et språk som folket ikke vil bruke?»

Dette argumentet skjønner jeg ikke. Det er da mennesker som vil bruke bokmål? Og nynorsk? Hvor mange må de være for at de er «folk»?

«Jeg tror det krever større innsats å holde igjen enn å la engelsken skylle innover oss.»

Ja, for noen. Men uansett er det snakk om et valg. Jeg synes folk skal få velge det de selv mener er riktig, men jeg synes ikke man skal trekke på skuldrene til ting man faktisk er uenig i.

«Jeg får også frysninger av sjipt og sjino, men tenker at det ikke har noe å gjøre med en eventuell overgang til engelsk, men er et slags bastardforsøk på å forene norsk og engelsk.»

Norske og engelske ord i samme setning kan være ille og det kan være greit. Jeg synes f.eks. det kan være greit når det er snakk om ord som allerede har blitt offisielt norsk, eller når det gjelder nye begreper som vi manglet gode oversettelser for, og som får «satt seg» før vi evt. rekker å komme med et alternativ. Eksempler: blogg og joystick. Jeg synes det er ille når folk blander helt etter eget hode, eller når de engelske ordene virker påtatte og unødvendige.

Men verst blir denne praksisen når det ender i «bastardforsøk», som du sier. Jeg får f.eks. enda mer frysninger av «kidsa» enn av sjipt og sjino.

«Jeg ønsker at folket skal få bestemme, men ser også at folket kan ta feil.»

Jeg mener at folket bare kan ta feil i spørsmål som har objektive fasitsvar, og slikt bør uansett ikke overlates til politikken.

Ellers var det da deilig at vi fant noe vi var uenige om.

Riktig norsk OG riktig engelsk. “Vår mote” og “like stilling” er en annen skål. Det er verken riktig norsk eller engelsk. (Kul overskrift, forresten.)

Det hadde ikke gjort meg noe om alle land gikk over til å bruke engelsk som førstespråk. Faktisk tenker jeg at det kunne gjort underverker for internasjonal forståelse og toleranse.

Det inkonsekvente ligger i at jeg, som har et så nerdete forhold til grammatikk, er villig til å gå over til engelsk, som muligens har den kjedeligste grammatikken i verden. (Det flotte med engelsk er alle de vakre ordene, som er nesten, men ikke helt, synonyme. Tysk, derimot, som er et av mine favorittspråk, har en grammatikk som taler til mitt hjerte. Men tysk er ikke lenger noe internasjonalt språk.)

Det er muligens også inkonsekvent å være så opptatt av gamle språk og dialekter samtidig som man er for internasjonal ensretting av språket.

Hva er vitsen med å holde i hevd et språk som folket ikke vil bruke? Usus, bruker Sylfest å si. Usus er folkeviljen. Men dette greier han altså å forene med en ikke-demokratisk nidkjærhet for spredning av nynorsk.

“Dersom engelsken tar over, er det fordi vi har gjort det valget.”

Jeg tror det krever større innsats å holde igjen enn å la engelsken skylle innover oss. Vi må altså bevisst gå inn for å holde på norsken. Dersom man ønsker det, må det i så fall være fordi man mener at det norske språket er sentralt for vår identitet. Og det er det jo forsåvidt, men vår identitet er i endring fra nasjonalstatinnbygger til verdensdel-innbygger, tror jeg.

Ellers er det mulig vi snakker forbi hverandre: Jeg får også frysninger av sjipt og sjino, men tenker at det ikke har noe å gjøre med en eventuell overgang til engelsk, men er et slags bastardforsøk på å forene norsk og engelsk. Når det er sagt, ville en slik forening antageligvis være demokratisk ut fra usus-tankegangen, men det skjærer i øret allikevel.

Så ja, det er mulig jeg er litt inkonsekvent. Men det er vanskelig å være konsekvent i språkspørsmål uten å samtidig være bakstreversk og udemokratisk. Jeg ønsker at folket skal få bestemme, men ser også at folket kan ta feil.

De to siste kommentarene mine er svært preget av “stream of consciousness”-prinsippet, ser jeg. Beklager uryddigheten.

Javel. Men jeg synes dette høres litt inkonsekvent ut, dersom du er opptatt av at man skal skrive riktig.

«Men nå tenker jeg at språket er ment å skulle bevege seg i takt med at samfunnet endrer seg.»

Det er klart, men «samfunnet» er jo oss. Det er ikke noen anonym kraft som virker uavhengig av de valgene vi gjør. Dersom engelsken tar over, er det fordi vi har gjort det valget. For meg er språk i høyeste grad identitet. Som jeg nevnte i denne postingen kan jeg godt skrive både nynorsk og engelsk, men ingen av delene er mitt språk.

Ellers er jeg enig i at utviklingen bør få skje naturlig, og at det er bakvendt å forsøke å rekonstruere språk, slik Ivar Aasen gjorde. Men den naturlige utviklingen er summen av det vi alle gjør, og jeg ser ingen grunn til at det å følge utviklingen skal være synonymt med å legge seg flat for endringer man er imot.

Jeg kommer f.eks. aldri til å begynne å akseptere praksisen med orddeling, bare fordi noen kaller det «utvikling» og mener at det ikke er til å stoppe.

Dessuten er det en vesensforskjell mellom å forsøke å påvirke endringer idet de skjer, og det å ville skru tida tilbake. Jeg tror f.eks. jeg ville kjempet mot svenskenes overtakelse av Herjedalen og Jämtland dersom jeg hadde bodd der da det skjedde. Dette tilsier ikke at jeg bør være tilhenger av å erobre det tilbake i dag. Ting blir riktig, men hva som blir riktig er et resultat av hva vi gjør. Det er noe vi alle i prinsippet har muligheten til å være med å påvirke.

«Engelsken kommer enten man vil det eller ei. Så spørsmålet er heller om man vil prøve å stå imot. If you know what I mean?»

Egentlig ikke. Jeg er helt enig i at «engelsken kommer», og jeg ønsker den velkommen. Det er ideen om at dette må skje på bekostning av norsk jeg ikke skjønner. For det er jo ikke slik at dersom vi lærer ett språk, må vi kutte ut et annet. Tvert om: jeg har hørt at de som er tospråklige lærer begge språk bedre enn de som lærer bare ett.

Så det er to «kamper» her; den ene er for eller imot at vi tar i bruk mer engelsk. Der er jeg for. Det andre, som jeg mener er helt uavhengig av dette, er hvorvidt vi skal la vårt eget språk forfalle. Og det ser jeg ingen rasjonelle grunner til, selv når man ser bort fra slike sentimentale hensyn som kulturell identitet, litteratur og historie. Jeg ser heller ingen forskjell mellom å akseptere et slikt forfall, og det å gi blaffen i orddelingsfeil, feilstaving og brudd på grammatikalske regler.

Blanding synes jeg er helt greit. Jeg skriver ganske mye på engelsk etter hvert, selv om jeg vet at det går for å være fy-fy i språkpuritaner-kretser. Sylfest Lomheim, for eksempel, ville hatt sitt å si om språket mitt nå. Jeg tror engelsk langsomt kommer til å ta over, og jeg stritter ikke imot denne utviklingen.

“Det er kultur og historie. Det er tilhørighet og identitet.”

Ja og tja. Det er det Sylfest og banden hans sier også, og i mange år tenkte jeg også slik. Men nå tenker jeg at språket er ment å skulle bevege seg i takt med at samfunnet endrer seg.

For eksempel mener jeg at Ivar Aasen kunne holdt seg der han var og ikke gått rundt og samlet dialekter. Det norske språket hadde i stor grad endret seg i retning dansk i løpet av de hundreårene vi var okkupert, og noe annet ville vært fullstendig unaturlig. Etter alle årene under dansk styre er det mer unaturlig å skulle gå tilbake til et språk som preget og ble preget av landet i middelalderen. På begynnelsen av 1800-tallet hadde samfunnet utviklet seg forbi dette språket. Nynorsk har dessuten det samme problemet som islandsk i at det er puritansk og derfor svært restriktivt overfor fremmedord.

Når det er sagt, er jeg glad i nynorsk som sådan, og jeg leser med glede Målmannens blogg for språkets del. Han skriver på noe de kaller høgnorsk, og det er vakkert og poetisk (meningene hans er en annen skål - jeg prøver å lese ordene og grammatikken uten å få med meg innholdet). Jeg er også fascinert av at høgnorsk-folkene bruker akkusativ og dativ, siden jeg er en grammatikk-geek (for å få med litt engelsk).

Dette kan jeg snakke mye og lenge om, kjenner jeg.

“Hvorfor tenker du på engelsk?”

Jeg formulerte meg på en tvetydig måte, men for å fjerne tvetydigheten: Dette var ikke noe bevisst valg. Første gang jeg la merke til at jeg tenkte på engelsk, var da jeg bodde i England, hvor jeg ble påvirket av engelsk fra alle hold. Dette har jo i stor grad å gjøre med hvilket språk man er omgitt av.

Jeg har kun jobbet i internasjonale bedrifter og organisasjoner, hvor arbeidsspråket er engelsk. Videre blir jeg påvirket av engelskspråklige filmer, tv-serier, blader, nettsider osv osv. Det skal en kraftanstrengelse til å ikke gå over til å tenke på engelsk, tror jeg. Og det er altså denne kraftanstrengelsen jeg mener at det kanskje ikke er hensiktsmessig å gjøre.

Engelsk har også lånord fra norsk, slik som “freedom”, “choose” og “fork”. Det første ordet lever videre i vanlig nynorsk, det andre i høgnorsk (å kjose) og sistnevnte i setesdalsdialekten. Disse lånordene stammer fra vikingetiden, og sier også noe om kultur og historie. Nemlig den historien at rundt år 1000 var Norge det ledende landet i Nord-Europa, og det var vi som var i posisjon til å påvirke de andre.

Den historien som foregår rundt oss nå, tilsier at amerikanerne lykkes til fulle med sin kulturimperialisme, og det engelske språket sniker seg inn overalt.

I tråd med at samfunnet globaliseres er det naturlig at språket også blir internasjonalt. Og i stedet for å lage oppkonstruerte språk som esperanto, er det fint å kunne ta i bruk et helhetlig språk.

Engelsken kommer enten man vil det eller ei. Så spørsmålet er heller om man vil prøve å stå imot. If you know what I mean?

Men jeg synes blanding kan være ordentlig ille. Offisielle låneord er en ting; de er tatt opp i språknormen (så kan man være mer eller mindre enig i hvert tilfelle), men noen bruker også engelske ord midt i norsken etter eget forgodtbefinnende. Og skrivefeil er skrivefeil, enten det består i å stave feil, ta feil av grammatikken, eller å plutselig skrive et annet språk.

«Det er mange år siden jeg gikk over til å tenke på engelsk, så nå oversetter jeg stort sett i hodet mens jeg snakker.»

Hvorfor tenker du på engelsk?