Utgangspunktet
Om å velge
Mange kristne snakker om å «si ja til Jesus», «snu om», «velge vei», osv. Jeg tror dette er meningsløst. Man velger ikke livssyn noe mer enn man velger personlighet. Nå kan det selvsagt diskuteres hvorvidt man egentlig velger noe som helst her i livet. Men selv med utgangspunkt i såkalt fri vilje, virker det for meg åpenbart at de virkelig store linjene i ens oppfatninger er et resultat av langvarig påvirkning opp gjennom hele livet; påvirkning man i svært liten grad har noen innflytelse over selv. Som regel er man ikke engang bevisst hvilke hendelser som har vært viktige for at man har blitt den man er og mener som man gjør. Jeg håper imidlertid at vi kan velge å ta konsekvensen av våre synspunkter i det daglige, samt respektere andres. Kanskje kan vi da til og med lære nok til at vi i det minste blir i stand til å innse det når våre synspunkter er bygd på gale forutsetninger?
Om statskirken
Da jeg var ganske ung, oppdaget jeg at jeg ikke var en kristen, og at jeg sannsynligvis aldri hadde vært det. For en del år siden tok jeg konsekvensen av dette, og meldte meg ut av statskirken. Jeg håper imidlertid at jeg ville ha hatt anstendighet til å melde meg ut også om jeg hadde vært kristen.
Statskirkeordningen er en hyklerisk institusjon som ikke hører hjemme i noe moderne demokrati. For det første strider den mot prinsippet om religionsfrihet, da den gir kristendommen en særstilling framfor andre religioner, og fordi kirken er sammenvevd med offentlige tjenester som undervisning, begravelser, vielser, historisk folkeregister, etc. For det andre er den basert på ufrivillig innmelding gjennom dåpen, noe som i seg selv er et overgrep. I alle andre foreninger må man selv ta initiativ for å melde seg inn. Denne ordningen fører dessuten til kunstig høye medlemstall. Selv om statskirken ikke mottar statsstøtte pr. medlem slik andre trossamfunn gjør (nok et eksempel på forskjellsbehandling), brukes de fiktive medlemstallene som argument for å kalle det en «folkekirke». Dette brukes i neste omgang som et argument for å forsvare fortsatt særbehandling.
Tro bør være en personlig sak, ikke en offentlig oppgave.
Om frelsen
Det at man i svært liten grad kan velge sitt eget livssyn betyr at bibelens idé om frelse gjennom tro er logisk uholdbar, og dertil grusom. For meg blir dette en grunn til å bevisst ta avstand fra kristendommen.
Å tro på Gud
Hva betyr «tro»?
Mange bruker spørsmålet «tror du på Gud?» til å grovsortere mennesker med hensyn til religion. Istedenfor å svare et definitivt nei på dette, vil jeg heller si at jeg finner spørsmålet meningsløst. Begrepet «tro» er i mine øyne uklart, og «Gud» har svært forskjellig mening alt etter hvem man spør. Da jeg var liten anså jeg dette med å tro på Gud som å dreie seg om en antakelse, omtrent på linje med antakelser om hvordan været ville bli. Jeg kunne «tro» på Gud (med varierende definisjoner av begrepet Gud) den ene dagen, og blankt avvise det hele dagen etter. Som liten er man dessuten nokså ukritisk til det man blir fortalt. Derfor kunne jeg tro på Gud, men også f.eks. på julenissen.
Når man mangler viten om et emne, tyr man til antakelser. Disse blir så modifisert etterhvert som ny viten tilsier at man har tatt feil. Man slutter f.eks. å tro på julenissen. Når ny viten ikke er tilgjengelig, er det naturlig å spekulere. For eksempel vil en vitenskapelig hypotese ofte gå ut på å anta den mest sannsynlige av flere mulige fortolkninger av et observert resultat. Når det ikke er åpenbart hvilke forklaringer som er de mest sannsynlige, ligger det alltid et betydelig element av fri spekulasjon og kreativ tankegang bak en slik hypotese. Det å bruke fantasien til å forestille seg hvordan ting kan være, er ofte en forutsetning for å kunne velge en metode og en retning videre som kan forklare hvordan tingene virkelig er. Det er derfor ikke unaturlig at mange av oss også tumler med spørsmål som vi ikke kan undersøke nærmere.
Det er imidlertid neppe riktig å beskrive religiøs tro kun som spekulasjon og antakelser. I såfall måtte man, i mangel av en metode for etterprøving, også holde muligheten åpen for at alternative forklaringer kan være riktige. Dette gjør man i andre sammenhenger. Kristne jeg har diskutert dette med har imidlertid beskrevet sin tro som en følelse av visshet, eller de snakker om å «holde noe for sant». Da religion som regel er sterkt knyttet til moral, verdier og mening med livet, er den ofte mer en del av av den religiøse personen selv, enn en hypotese som uten videre kan revurderes.
Hva betyr «gud»?
Selve gudsbegrepet er om mulig enda mere uklart. Det opereres for det første med ulike grader av personifisering av guddommen, fra den totale menneskeliggjøring i Kristusskikkelsen, til rent upersonlige «krefter» eller «universelle sammenhenger». Videre opererer noen med en absolutt god gud, mens andre guder rett og slett er hevet over godt og ondt. Graden av makt som tillegges gudsskikkelsen varierer også. Ikke engang antallet guder er man enige om.
Den kristne gud er som kjent både god og allmektig. Dette er vel også stort sett det eneste de kristne er enige om i den forbindelse. Et opplagt eksempel på kontrovers er treenigheten. Da det er få forunt å operere med det abstraksjonsnivå som er nødvendig for å tro at 1=3, vil enhet og trefoldighet bli vektlagt forskjellig de kristne imellom. Videre varierer betydningen av de tre delene (Fader, Sønn og Hellig Ånd) også mye fra trossamfunn til trossamfunn. Nå er ikke en slik uenighet om begreper i seg selv noe negativt. Men jeg synes det er litt skremmende at mange kristne er så sikre i sin tro, og samtidig er så uenige innbyrdes om hva de egentlig tror på.
Et av de vanligste ankepunktene mot kristendommen gjelder nettopp Guds påståtte godhet og allmektighet. Mange mener dette er en selvmotsigelse, da en kombinasjon av disse egenskapene nødvendigvis burde resultere i fravær av lidelse i verden. De kristnes motargument er da at Gud skapte menneskene med en fri vilje, og at en inngripen i denne ville være i strid med skaperverket, og redusere oss til marionetter. Dette er forsåvidt et rimelig argument, skjønt man kan spørre hva begrepet «allmektig» i såfall egentlig betyr. Men nå er det uansett ikke slik at all lidelse skyldes menneskelig frihet. Det aller meste kan tvert imot tilskrives naturkatastrofer, ulykker og andre tilfeldigheter. Betyr dette at Gud ikke kan, eller bør, gripe inn i tilfeldige prosesser? Hva forteller dette om Guds allmakt? En annen innvending er at dersom Gud var god, burde han i det minste gi frelse til gode mennesker etter at deres lidelser er over. Men frelsen i kristendommen avhenger slett ikke av om et menneske er godt eller ondt, hverken i vilje eller handling, men av hvorvidt vedkommede tror. Og dette er noe man etter min mening ikke kan bestemme selv. For meg blir dermed «godhet» og «allmakt» såpass uforståelige begreper at jeg finner kristendommen umulig å godta.
Det religiøse
Opprinnelsen
For å kunne si noe fornuftig om religiøsiteten som fenomen, er man nødt til å se litt på menneskets opprinnelse og utvikling. Mitt utgangspunkt er at mennesket er et produkt av både sin natur og sin kultur. Naturen har utstyrt oss med forutsetninger for å kunne bli det vi idag kaller menneskelig, nemlig en tilstrekkelig høy intelligens, et strupehode som muliggjør et nyansert språk, presise gripehender, etc. Det er imidlertid samspillet mennesker imellom, altså kulturen, som er årsaken til at vår art også kjennetegnes ved fenomener som moral, vitenskap, historie, politikk og religion. Det spesifikt menneskelige er altså i siste instans mer et resultat av en sosial utvikling enn den biologiske evolusjonen i seg selv.
Våre forfedre levde i flokk, og samarbeid var derfor avgjørende for å kunne overleve. Deres høye intelligens gjorde det mulig for dem å basere dette samarbeidet på bevisst planlegging, og ikke bare instinktive handlingsmønstre. Dermed ble de tidlige menneskene i stand til å sikre et tilstrekkelig livsgrunnlag uten å måtte bruke all sin tid til jakt. De fikk derfor også tid til å reflektere over ting som ikke nødvendigvis var knyttet til umiddelbare behov.
Etter hvert som språket ble stadig mer avansert, ble de i stand til å dele sine erfaringer, og fordi de var flokkdyr utviklet de en evne til å assosiere seg med andre. Det som skjedde med andre i flokken, ble noe som gjaldt dem selv. Døden, som for andre dyr er en uforståelig om enn muligens skremmende observasjon, ble for våre forfedre en uunngåelig felles skjebne som det ble viktig å forholde seg til. Evnen til å forstå sammenhenger fikk de første menneskene til å etterspørre slike sammenhenger selv når en virkelig forståelse var langt utenfor rekkevidde. De begynte å føle et behov for forklaringer, enten det gjaldt naturfenomener eller livets begynnelse og slutt. Mennesket begynte å undre seg.
Religion og vitenskap
Jeg vil påstå at menneskene hadde, og fremdeles har, problemer med å godta at ting er uforklarte. Det virker som at selve evnen til å trekke konklusjoner har et preg av refleks, og ikke nødvendigvis kan settes til side selv om man mangler grunnlag for å trekke de riktige konklusjonene. Forklaringer kommer ofte til som følge av et behov for oversikt og av frykten for det ukjente, snarere enn som et resultat av virkelig innsikt og forståelse. Hvorfor er det slik? Det er nærliggende å anta at det er snakk om et grunnleggende misforhold mellom vår intelligens i alminnelighet og vår evne til å forstå oss selv og våre begrensninger. Utfra disse betraktningene oppfatter jeg religion som en slags primitiv forløper til vitenskapen. Men der vitenskapen har innebygde metoder som kan avsløre og avvise gale konklusjoner, om enn i ettertid, er religionens sannheter dogmatiske av natur, og et resultat av sedvane og autoritet.
Det er en vesentlig forskjell på den type «forklaring» menneskene har følt behov for fra begynnelsen av, og de forklaringer moderne vitenskap tilbyr. I det første tilfellet er det ferdige svar man etterspør. Svar man kan slå seg til ro med. Man ønsker visshet, trygghet og orden i tilværelsen. Vitenskapen har vist at virkeligheten ikke er slik. Den gir oss forklaringer i form av relative sannheter, hypoteser og teorier. Den er hele tida i forandring. Sannheten er ikke endelig og håndgripelig, men man kan øke forståelsen av virkeligheten i det uendelige. Vitenskapen gir heller ikke noen hjelp i spørsmål som gjelder moral, mening og verdier. Den er nøytral og uten følelser, og overlater slike spørsmål til vår egen individuelle, subjektive dømmekraft.
Siden kunnskap og forståelse ikke lar seg diktere av den som etterspør den, vil mange også sette grenser for hva de ønsker å forholde seg til. Folk flest ønsker frihet, men ikke full frihet. Det innebærer nemlig mer ansvar enn vi er i stand til å takle. Barn er f.eks. svært vitebegjærlige, men det som er vondt og vanskelig vil de helst at foreldrene skal ta seg av. På samme måte foretrekker de fleste av oss å ha en storebror, en sterk leder eller en gud som kan ordne opp for oss slik at vi slipper å sette oss inn i og ta inn over oss absolutt alt. Religionens forklaringer fungerer dermed først og fremst som utmerkede bortforklaringer, idet de overlater ansvaret for de mest ubarmhjertige og vanskelige spørsmål til en eller annen overjordisk makt.
Vitenskapen har gitt oss innsikt og forklaringer, men ikke alle liker de forklaringene de har fått. Den har gitt oss mye av den kunnskapen vi har drømt om, men den representerer en virkelighetsforståelse som stiller krav til oss. Med reell innsikt følger nemlig ansvar, og vi kan ikke uten videre overlate de ubehagelige sidene av virkeligheten til «åndelig foresatte». Dermed opplever vi i dag en reaksjon på vår tids rasjonalistiske verdensbilde i form av en nyreligiøs tendens som, parallelt med behovet for forklaringer, også signaliserer et sterkt behov for mysterier.
Kristendommen
Kristendommen i vår kultur
Kristendommen har vært en grunnpillar i vår kultur i tusen år. Mange mener at dette rettferdiggjør at kristendommen skal ha en særstilling i samfunnet i forhold til andre religioner, også i dag. Jeg er enig i at kristendommen er en viktig del av vår kulturbakgrunn, og at det er viktig å være bevisst de mekanismer som har vært med på å forme det samfunnet vi er en del av. Dette betyr at kristendommen bør ha en særstilling blant religionene i f.eks. historieundervisning og samfunnskunnskap som omhandler vårt eget land. Argumentet kan imidlertid ikke brukes til å begrunne kristen forkynnelse i grunnskolen. Det kan heller ikke forsvare at kristendommen skal ha en spesiell stilling i et evt. livssynsfag. Det blir i såfall et sirkelresonnement: «fordi kristendommen har hatt stor innflytelse, skal den ha stor innflytelse». En slik tankegang vil stå i veien for virkelig religionsfrihet.
Det er nemlig ikke noen tilfeldighet at religiøse mennesker i Norge stort sett er kristne, mens religiøse mennesker i India stort sett er hinduer. Vi påvirkes av de impulser som finnes rundt oss, og vi påvirkes mest av de impulsene som er sterkest. Vi velger ikke livssyn bevisst, etter å ha vurdert nøye de religionene som finnes.
Dersom man mener noe med religionsfrihet, er det beste man kan gjøre å sørge for at alle får utøve sin religion på like vilkår, og at samfunnet ikke favoriserer bestemte trossamfunn på bekostning av andre. Det er også viktig at en offentlig grunnskole blir en mest mulig nøytral arena for barn med alle typer bakgrunner. Dermed kan nettopp skolen bli det korrektivet som skal til for at mennesker med ulik kultur og religion skal bli i stand til å omgås og respektere hverandre.
Kristendom og moral
Med «moral» forstår jeg en dypt rotfestet overbevisning om hva som er rett og galt å gjøre. Alle, selv den mest hensynsløse voldsforbryter, har en «indre stemme» som sier at dette er galt og dette er riktig. Riktignok varierer de moralske grensene mye fra person til person, og de fleste av oss vil dessuten, sjelden eller ofte, handle i strid med sine egne grenser. Dette er ikke så merkelig, da det irrasjonelle også er en del av vår natur, og vi lar oss styre av impulser og øyeblikkelige behov. En kristen vil si at man lar seg lede ut i synd. Et slikt indre overtramp følges gjerne av rasjonalisering; man prøver å forklare og rettferdiggjøre overfor seg selv at man handlet som man gjorde. Skjer dette ofte nok, kan resultatet bli at man forskyver moralgrensene sine permanent. Men uansett, borte blir de aldri. Eller blir de det?
For noen år tilbake uttalte en kjent pastor i en frikirkelig menighet under et TV-intervju (gjengitt etter hukommelsen): «Dersom det kommer til konflikt mellom bibelen og norsk lov, følger jeg bibelen». Det interessante i pastorens uttalelse er ikke at han kan være villig til å sette loven til side. Det tror jeg faktisk gjelder de fleste av oss, dersom loven kommer i alvorlig konflikt med vår overbevisning. Nei, det oppsiktsvekkende, slik jeg ser det, er at det her slett ikke dreier seg om noen overbevisning, men en ferdigskrevet religiøs tekst. Nå kan det jo selvsagt tenkes at alt som står i bibelen faller nøyaktig sammen med pastorens personlige moralsyn. Det ville imidlertid enten være et utrolig sammentreff, eller så måtte det bety at hans moral er direkte diktert av bibelens innhold. Men det siste innebærer etter min mening egentlig et fravær av moral, da det ikke lenger vil være snakk om noen indre stemme, men tvert imot en adoptert holdning. Den siste muligheten som gjenstår, er at pastoren er villig til å handle i strid med sin egen moral. Jeg tviler imidlertid på at han ville gå god for en slik fortolkning. Det er uansett slik at dersom alle skulle følge bibelen, ville det alltid være noen som måtte handle på tvers av sin egen overbevisning, ettersom ikke alles moral stemmer overens med bibelen.
Jeg vil oppfordre alle kristne til å ta stilling til følgende: Dersom du en dag skulle oppdage en konflikt mellom bibelens ord og din moralske overbevisning (la oss si et sjokkerende og tidligere oversett bibelvers), hva gjør du da? Og enda viktigere; hvorfor?
Forklaringen er selvsagt at ingen leser bibelen uten å samtidig fortolke den. Alle legger mer vekt på enkelte bibelsteder og mindre på andre. Store deler av bibelens innhold er både uklart og tvetydig, og dermed åpent for svært personlige fortolkninger. Dette betyr at mennesker med nokså ulikt moralsyn alle kan finne støtte for sin oppfatning i bibelen. Det enkelte da gjør, bevisst eller ubevisst, er å opphøye sin egen moral til noe mer enn en personlig overbevisning, ved å fortolke bibelen til sin egen fordel og påberope seg dens autoritet. Man kan på tilsvarende vis fordømme andres moralsyn ved å vise til avvik fra bibelen i de sammenhenger man måtte finne det for godt.
Det som imidlertid synes klart, er at dersom man er nødt til å lese seg til hva som er rett og galt i enhver henseende, må det jo bety at den indre stemmen mangler. Hvis man en dag står overfor et valg som man ikke på stående fot vet bibelens syn på, er man da uten noen oppfatning til man har fått sjekket et passende bibelsted? Mange vil nok synes jeg overdriver, og hevde at bibelen er å betrakte som en generell rettesnor, hvor de fleste forhold overlates til en fri vilje og individuell samvittighet. Men dette er altså bare én måte å forstå bibelen på, og slett ikke den som ofte blir forfektet av innflytelsesrike kristne. Det egentlige dilemma gjenstår: for de forhold som er nevnt i bibelen, vil man stå overfor følgende valg: enten tolke bibelen utfra sitt eget syn, ta avstand fra innholdet, eller gi avkall på en egen samvittighet.
Eksemplet med å måtte lese seg til riktig moral i detalj er ikke tatt rett ut av løse luften. For noen år siden ble det utgitt en «kristen etisk oppslagsbok», der ulike temaer var listet opp fra A til Å, med tilhørende etisk vurdering sett i lys av bibelen. På den måten skulle man altså aldri måtte bli i tvil om hvordan man skulle forholde seg for å leve i tråd med kristen moral. Forutsatt at man alltid hadde boka tilgjengelig, vel og merke. Aldri har vel det amoralske ved en slik bokstavtro bibelfortolkning blitt klarere demonstrert enn i dette tilfellet.
