I den TV-sendte sykefraværsdebatten fra Litteraturhuset torsdag 7/1 var det særlig tre uttalelser jeg bet meg merke i:
Den ene kom fra Oslos ordfører Fabian Stang. Såvidt jeg forsto var budskapet hans at han hadde hatt god nytte av sin evne til å løfte seg selv etter håret. Hans eneste anbefaling til andre som slet var visst at de også burde ha slike evner.
Den andre kom fra statsminister Jens Stoltenberg. Han tok til orde for å handle før vi har funnet ut hva som er problemet og hva det skyldes. Dette er forsåvidt kjente toner fra politikerne. Man har lange tradisjoner for både symbolpolitikk og å kaste bort store ressurser på tiltak man ikke kjenner konsekvensene av.
Den tredje var ved legen Jørgen Skavlan, som avslørte manglende tro på vitenskapen. Han mente visst at det ikke var noen vits i å forske på årsakssammenhenger, fordi fagfolk uansett ville ha flere forklaringsmodeller. Det er nokså spesielt å høre slikt fra en lege.
Debatten handlet mest om personlig arbeidsmoral. Dette er selvsagt både legitimt og interessant å diskutere. Man må også gjerne mene at dette er et viktig moment i forbindelse med sykelønnsordning og offentlige utgifter, men jeg synes at det i såfall bør sannsynliggjøres. Det virker som man bare tar dette for gitt, og ukritisk lar det få legge premissene for debatten.
Jeg er enig i at de siste par generasjoner har en annen holdning til arbeid enn generasjonene før. Pliktfølelse og lojalitet er nok ikke like sterk i dag, verken overfor arbeidsgiver eller samfunnet. Vi har blitt vant til goder og rettigheter, og vi har nok større forventninger i mange sammenhenger.
Da folk ble syke på min bestefars tid, måtte de ofte gå på jobb uansett. Alternativet var å stå uten inntekt og kanskje miste jobben. Mange kronisk syke hadde dermed en fryktelig hverdag. De som uansett ikke greide å være i fast jobb var avhengig av hjelp fra andre. I dag har vi rett til å være hjemme når vi er syke, og vi har rett til å ikke bli økonomisk skadelidende. Det er klart at denne samfunnsutviklingen har preget måten folk tenker på. Vi stiller andre krav og vi forventer mer. Men er dette negativt? Er det galt at vi regner godene våre som rimelige og rettferdige? Jeg synes ikke det. Tvert om; det er et uttrykk for framskritt at folk i dag anser trivsel, trygghet og fravær av lidelse som en normaltilstand.
Så kan man selvsagt velge å fokusere på ytterpunktene. Mange av oss (tror at vi) vet om noen som «sykmelder seg» uten grunn, som ikke gidder å jobbe, som bare krever, og som snylter på systemene. Slikt er provoserende, og det er klart vi bør forsøke å gjøre noe med dette dersom vi kan få det til med rimelige midler. Men utgjør slike problemer en vesentlig økonomisk faktor? Er de store nok til at det er riktig å legge vekt på dem når sykefravær og sosiale ordninger diskuteres? Lite tyder på det. Korttidsfraværet er stabilt, og Norge ligger helt i verdenstoppen både når det gjelder arbeidsdeltakelse og produktivitet. Jeg tror at misbruk av ordningene utgjør en forholdsvis uvesentlig andel av fravær og kostnader. Dessuten vil dette uansett aldri kunne reduseres til null. Ethvert gode vil misbrukes. Erfaringer
fra Sverige tyder på at det koster mer enn man får inn dersom man forsøker å få tak i det misbruket som ikke fanges opp av de vanlige rutinene. Her forutsetter jeg at NAV begynner å virke igjen.
Det er langtidsfraværet som øker, og dette skyldes delvis at flere eldre og kvinner er i jobb enn tidligere, og delvis at det er flere «marginale» arbeidstakere når sysselsettingen er høy.
Jo mer inkluderende arbeidsliv, desto høyere sykefravær. Og så har finanskrise og svineinfluensa kommet på toppen. Men ikke alt kan forklares slik, hevdet statsministeren i debatten. Nei, det er mulig. Men så får vi forske på det da, sånn at vi
vet hva som er problemet. Det kan nemlig bli svært vanskelig å redusere sykefraværet når vi ikke kjenner sammenhengene, ihvertfall hvis vi skal unngå å underminere selve rettighetene i prosessen.
Andelen uføretrygdede har også økt, til tross for ambisjoner om å inkludere folk med redusert arbeidsevne. Men også her virker det snodig å fokusere på de få som ikke gidder, når så mange som vil jobbe ikke får. Private bedrifter har få insentiver til å ansette mennesker med lav arbeidsevne og null fleksibilitet. Dette burde være enklere å få til i det offentlige, hvor det tradisjonelt har vært mindre arbeidspress, og der
kravene om lønnsomhet ikke har vært knyttet til den enkelte funksjon i samme grad. Men arbeidslivet har endret seg.
Det stemmer riktignok som det ble nevnt i debatten, at arbeidet har blitt lettere enn før, i den forstand at vi jobber færre timer, har mindre fysisk krevende oppgaver, og har fått en bedre arbeidsmiljølov. Dette burde tilsi nedgang i sykefraværet. Men vi må nesten ta med den andre siden av utviklingen også: Større krav til fleksibilitet og kompetanse, raske og omfattende omstillinger i offentlig sektor, sterkere innslag av konkurranse og evaluering, usikkerhet over tid, og underbemanning. Og altså nå også mistenkeliggjøring. Skal jeg gjette – og det ser jo ut til å være metoden – vil jeg tro at disse siste faktorene har mer å si for sykefravær og uføretrygd enn antall timers arbeidsuke.
Jeg tror vi må velge. Hvis vi vil at flest mulig skal bidra i arbeidslivet med den arbeidsevnen de har, må vi legge til rette for det, og så må vi akseptere at produktiviteten blir som den blir, og at sykefraværet øker. Hvis vi vil ha høyest mulig produktivitet i alle ledd, må vi også godta at en større andel av befolkningen havner utenfor arbeidslivet.
Dersom bare trygdeytelsene blir lave nok (for eksempel null), vil det siste lønne seg. Så lenge trygdeytelsene er gode vil det imidlertid lønne seg å betale folk lønn for å gjøre litt, framfor å betale dem trygd for å gjøre ingenting. Dertil kommer de menneskelige sidene av saken.
Det hjelper heller ikke på debatten at man sammenligner epler og pærer. Det påpekes for eksempel at Norge har mange uføretrygdede og høyt sykefravær i forhold til andre land, men disse landene har stort sett lavere arbeidsdeltakelse enn oss totalt. Det er klart vi kan bli kvitt mye av uføre- og sykestatistikken hvis vi kaller disse arbeidsledige i stedet. Det sammenlignes dessuten med hvordan det var «før». Men vi skal ikke så langt tilbake før vi hadde en stor gruppe hjemmeværende husmødre. Disse sto utenfor arbeidslivet uten å havne i stigmatiserende statistikker eller ligge fellesskapet til byrde, og de utførte dessuten gratis omsorgsarbeid når de nærmeste falt utenfor. Mange land har denne modellen fremdeles. De som synes dette er et eksempel til etterfølgelse bør si det tydelig.
Jeg tror også at velferdsstaten etter hvert vil kunne bli for dyr å opprettholde på dagens nivå. Pensjonistene vil utgjøre en stadig større andel av befolkningen, og oljeinntektene vil etter hvert falle bort. Dette må vi ta på alvor. Men da bør vi diskutere offentlig sektor generelt. Jeg forstår ikke hvorfor dette automatisk gjøres til en debatt om sykefravær og sykelønnsordning. Skal syke mennesker bære hovedansvaret for at vi lever over evne? Rettighetene ved sykdom utgjør etter min mening selve kjernen i velferdsstaten, og bør være det siste vi kutter i.
, der P er innkjøpspris i kroner.
