Floken i nettet

Hvis jeg ringer tannlegen, legen eller frisøren, får jeg time. Kanskje ikke med en gang, men på et nøyaktig angitt tidspunkt. Dermed slipper jeg å tenke mer på saken inntil jeg skal møte opp. Sånn fungerer det ikke med håndverkere. De siste ukene har jeg vært i kontakt med fem forskjellige, og det har stort sett foregått som følger:

– Hallo, jeg lurer på om dere kan ta på dere … (forklarer oppdrag)

– Ja, det skal vi nok få til. Men det er fryktelig travelt akkurat nå. Kan du ringe igjen litt senere i uka?

– OK.

– Ja hallo, det var jeg som ringte her om dagen angående … (forklarer oppdrag igjen)

– Akkurat, ja. Men du, jeg er ute på en jobb akkurat nå. Kan du ringe igjen over helga?

– Hei, jeg ringte i forrige uke i anledning … (kortversjon)

– Hvem snakket du med da?

– Det husker jeg ikke, men det gjaldt altså …

– Vent litt …

– Hallo?

– Han er ikke inne akkurat nå. Kan vi få ringe deg tilbake?

Hvorpå de slett ikke ringer tilbake, og jeg må ringe på nytt, osv. Men så, endelig:

– Hei, jeg har ringt før angående … (forklarer nok en gang)

– Det var deg, ja! Kan vi ta det i morra tidlig?

Og det kan vi ofte ikke. Siden jeg også inngår avtaler i jobben, og i motsetning til håndverkerne pleier å fastsette tidspunktet noe i forveien, kan «i morra» være nokså opptatt. Jeg har også opplevd flere ganger at vi omsider har blitt enige om et tidspunkt, men så kom det «noe i veien». Noe viktigere enn kunden, går jeg ut fra.

Jeg har skrevet om mine erfaringer med håndverkere tidligere, blant annet når det gjelder den avslappede holdningen til avtaler og tidsfrister. Den gang tok jeg forbehold om at opplevelsene mine kanskje ikke var representative, men det ser altså ikke ut til at noe har endret seg på dette punktet, ihvertfall. Det virker som de mangler et fungerende system for å organisere jobbene sine. Resultatet er at de skyver ansvaret for organiseringen over på meg som kunde, og at jeg ikke får gjort det jeg skal gjøre.

Og det er ikke i orden.

Gert Nygårdshaug har skrevet et åpent brev til Karl Ove Knausgård, hvor han beskylder ham for å kaste bort talentet sitt på navlebeskuelse. Ifølge Nygårdshaug skal litteraturen ta opp verdensproblemer, og den bør bevege verden fremover. Han er dermed en av mange som tar på seg å diktere et slags credo for litteraturen. Jeg synes det minner mest om moralisme: en påpekning av hva som er riktig og galt, og hva andre bør gjøre.

Men som så ofte når noen har fasiten: Det finnes flere. Noen avviser den politiske romanen, og vil f.eks. at litteraturen skal handle om individets indre kamp. Andre er mest opptatt av selve språket, og har bare forakt til overs for god, gammeldags historiefortelling. Og mange sabler jevnlig ned krim og annen «sjangerlitteratur», samt det meste annet som selger godt.

Alle har rett til sin mening om hva som er godt eller dårlig, og man må jo gjerne bekjentgjøre hva slags litteratur man selv har sans for og hva man synes er bortkastet. Men kanskje burde man være litt tilbakeholden med å fortelle andre hva de bør bruke talentet sitt til? Det er jo lov å mene noe om det også, men når man så har gjort det klart hvor man står noen ganger, holder det kanskje? Vi har fått det med oss. Slapp av, vi ser dere.

Kunsten må være fri. Ikke bare fri fra forbud og reguleringer, men fra markedssignaler, fans, trender, tidsånd, presse og kunstpoliti. Det samme gjelder forsåvidt «ren underholdning»; den blir nok også best når den ikke er for kalkulert, men heller er et resultat av frie tøyler, lek og overskudd.

Forfatteren må være suveren. Gud i sitt eget univers. Han bestemmer tema, han skaper sine egne mennesker, steder, situasjoner og dialoger, og han velger det språk og den form som han synes er riktig.

Det er bare forfatteren selv som vet hva han vil med det han skriver. Ønsker han å fortelle en spennende og fengende historie, så er det naturligvis det han skal gjøre. Ikke fordi det selger, men fordi han vil. Ønsker han å ta utgangspunkt i sitt eget liv, legge hovedvekten på språket, bryte med konvensjoner, etc, så gjør han det, alt etter hva han mener må til for det han vil oppnå. Men uavhengig av kritikere, litteraturvitere eller trenden i tida. Og hvis han vil skrive ei bok som skal tjene en sak eller fungere som politisk pamflett, blir det dermed det riktige å gjøre. Hva gamle raddiser mener om saken spiller ingen rolle.

Den eneste synden (mener jeg) er å tilpasse seg andres forventninger og krav. Det er å svikte sin kreativitet, og det blir like galt enten det er salgslister eller akademia man kneler for. Det man skaper skal være et uttrykk for det man selv har på hjertet, og så får man akseptere det som kommer: refusjon eller utgivelse, slakt eller skryt, nulling eller suksess.

Er man heldig, kan man få et publikum til det man har valgt å skrive (istedenfor omvendt).

Se også:
Godt for meg, godt for deg?
Kjapp kvalitetskontroll

Jeg har ikke pleid å anbefale bøker her i bloggen. Slikt er jo så subjektivt, og jeg ser ikke poenget med å prøve å få fremmede mennesker til å like det samme som meg.

Men ikke alt er subjektivt. Og når ei bok attpåtil handler om nettopp det å klargjøre skillet mellom kunnskap og myter, gjør jeg et unntak: Du bør lese The Blank Slate – The Modern Denial of Human Nature (2002) av Steven Pinker. Og så synser jeg litt om måten den er skrevet på: klar, overbevisende, lettlest og underholdende.

Boka handler grovt sett om de samme temaene som ble tatt opp i TV-serien Hjernevask, pluss en del mer, men uten tabloide journalistknep. Forfatteren er en av verdens ledende forskere innenfor evolusjonspsykologi, men boka er skrevet for ikke-fagfolk, noe som naturligvis innebærer forenklinger. Den er likevel grundig, nøktern og pedagogisk. Og mens Hjernevask-teamet var litt slappe med kildehenvisninger, får man det her i fullt monn.

Gjennomgangstemaet er tre myter som har lagt føringer på folks tenkning gjennom århundrene:

• The blank slate: forestillingen om at vi fødes uten mentale trekk, slik at personlighet, moral, holdninger, osv, kun er gitt av miljøet.
• The noble savage: forestillingen om at mennesket i «naturtilstanden» er edelt, altruistisk og fredelig, og at vold og ondskap først og fremst skyldes uheldig miljøpåvirkning fra det moderne samfunn.
• The ghost in the machine: forestillingen om at jeget/selvet/sjelen er en entitet som er uavhengig av vår biologi.

Selv om de fleste kanskje ikke lenger tror på disse i bokstavelig forstand, viser Pinker hvordan forestillingene passer med vår intuisjon, og hvordan de fremdeles i stor grad ligger til grunn for politikk, utdanning, barneoppdragelse, kriminalitetsbekjempelse, synet på kjønnene, etc.

Boka går igjennom omfattende forskning som viser at disse forestillingene er feilaktige. Sammenhengene blir presentert på en lettfattelig måte, og underveis blir det også tydelig hvor stor forskjell det er mellom det biologisk forskning faktisk sier, og måten dette ofte blir framstilt på i offentlige debatter (med stråmannargumentasjon mot «determinisme», «biologisme», osv).

Mye av motstanden mot denne forskningen skyldes frykten for at en biologisk forståelse av mennesket skal undergrave visse grunnleggende rettigheter og moralske prinsipper. Pinker viser at denne frykten er ubegrunnet, og at det snarere er det å benekte de biologiske sammenhengene som kan være farlig.

Pinker er innom en rekke politiske eksempler underveis, uten å ta standpunkt til selve sakene. Han påpeker derimot at avveininger mellom ulike hensyn (som jo er det politikk dreier seg om), bør være basert på best mulig kunnskap. Man bør vite så mye som mulig om de konsekvensene bestemte tiltak kan få, både ønskede og uønskede.

Han leverer imidlertid et sterkt (og vitenskapelig underbygd) forsvar av humanisme og menneskerettigheter, og viser hvordan ideologier i begge ender av den politiske skalaen bygger på uriktige forutsetninger om menneskets natur. For selv om kunnskapen ikke tvinger oss til å endre våre verdier og mål, har den likevel store konsekvenser for gyldigheten av enkelte politiske ideer og modeller. Dessverre fører dette ofte til at folk heller avviser kunnskapen enn å justere sine oppfatninger. Pinker skriver:

People’s opinion on politics, violence, gender, children, and the arts, help define the kind of person they think they are and the kind of person they want to be. They prove that the person is opposed to oppression, violence, sexism, philistinism, and the abuse or neglect of children. Unfortunately, folded into these opinions are assumptions about the psychological makeup of Homo Sapiens. Conscientious people may thus find themselves unwittingly staked to positions on empirical questions in biology or psychology. When scientific facts come in they rarely conform exactly to our expectations; if the did, we would not have to do science in the first place. So when facts tip over a sacred cow, people are tempted to suppress the facts and to clamp down on debate because the facts threaten everything they hold sacred. And this can leave us unequipped to deal with those problems for which new facts and analyses are most needed.

I Hjernevask-serien kunne man få inntrykk av at biologifiendtlighet og sosialkostruktivismens hegemoni i politikken var noe særnorsk. Boka viser imidlertid at dette preger alminnelig tenking verden over, og at de ovennevnte mytene opptrer både på høyre og venstre side i politikken. Pinker nevner flere rystende eksempler på sensurforsøk og hetskampanjer mot forskere i USA, der forskningsresultater som burde være nokså ukontroversielle har blitt forvrengt og omtalt som «nazisme», «rasisme», osv. Konfliktene mellom fagmiljøer her til lands virker nokså ubetydelige i forhold.

Du bør særlig lese boka hvis du:

• Er oppriktig interessert i å vite hva forskningen faktisk sier om disse tingene.
• Irriterte deg over form og framgangsmåte i TV-serien Hjernevask.
• Synes det høres skremmende ut at «vi er styrt av genene våre».
• Mener at kultur er uavhengig av biologi.
• Mener at moral, holdninger, kjønnsforskjeller og atferd bare er et resultat av kultur og kan formes uten grenser, gitt de riktige sosiale betingelsene.
• Gjerne vurderer forskningsresultater utfra antatte politiske eller etiske konsekvenser.
• Mener at ideen om biologiske forskjeller mellom mennesker er et uttrykk for en bestemt politisk agenda.
• Mener at kunnskap om biologiske forskjeller mellom mennesker kan være skadelig, enten dette er korrekt eller ikke.
• Mener at fenomener som kjønnsdiskriminering, rasisme, tvangssterilisering, folkemord, osv, skyldes aksept av biologiske forskjeller mellom mennesker.
• Er politiker, lærer eller forelder.

Se også:
Skeptikerens grundige omtale av boka.
Pinkers artikkel Why is there peace?

Jeg har blitt oppmerksom på en ny norsk blogg som heter Abrebloggen. Da jeg bruker psevdonymet abre på nettet (og har gjort det siden 1994 1996), ønsker jeg å gjøre oppmerksom på at denne bloggen ikke har noe med meg å gjøre.

Da bloggen ser ut til å hovedsakelig dreie seg om islamkritikk, og jeg også har skrevet en del om dette, kan det sikkert være fort gjort å forveksle. Men det er altså ikke jeg som står bak.

Oppdatering: Rett skal være rett. Siden 1996, tror jeg, og jeg har blogget under navnet siden 2006. Men har vært på nett siden 1994. Ja, tiden flyr.

I consider turning bilingual.

I’m not sure, though. My experience with writing in english is limited (to technical papers and song lyrics!), so I’ll probably make embarrassing errors. My grammar and style will no doubt need some work. But that’s the point, I guess: learning by doing.

Besides, I’ve lost most of my readers. To Twitter, I suspect, or Facebook, Gowalla – god knows. So perhaps it’s time to address a larger audience? Sure, a personal blog is a bubble anyway, but why keep it smaller than it need to be?

Until then, there’s always Google Translate:

• A Surprise
• A Small Christmas Greeting
• Nora: cash benefit or pension?

Jeg er nok en typisk mann på mange områder. Men enkelte såkalt mannlige trekk forekommer meg å være like gåtefulle som, la oss si, skosamling hos kvinner.

Ta for eksempel dette med håndverk og verktøy. Og da tenker jeg ikke på dem som har dette som yrke eller hobby, og som først og fremst er opptatt av å skape noe. Heller ikke på det å være praktisk anlagt, sånn at man er i stand til å gjøre selv det som må gjøres. Nei, jeg sikter til menn med en sterk fascinasjon – for ikke å si fetisj – for selve utstyret, og det å håndtere det. Jobben som skal gjøres er mest et påskudd for å få boret og hamret og pumpet litt, og befølt redskapen.

Du kan se dem luskende omkring hos byggvare- eller jernvarehandlere, uten noe egentlig ærend. De går bare og titter fascinert på verktøy og materialer, som barn i en lekebutikk, mens de snuser inn duften av trespon og maling. Kanskje slår de av en prat med de ansatte, spør litt om priser, deler noen erfaringer.

Men du treffer på dem overalt. Prøv for eksempel å sette i gang med noe arbeid i garasjen, med åpen port. Da kommer de gjerne stimlende, de mannlige naboene man ellers ser så lite til. Mannfolk synes nemlig det er mye enklere å slå av en prat dersom det kan foregå over en motordrevet innretning eller et fettete koppnøkkelsett.

Selv driver jeg og pusser opp for tida, og har forsåvidt sansen for det. Jeg liker å planlegge hvordan det skal bli, og det er stas når ting blir ferdig. Alt imellom er imidlertid bare noe som må gjøres. Det meste er helt greit arbeid, for all del, og man kan la tankene vandre mens man jobber, men interessant er det ikke. Det er ikke noe å snakke om. Selv om jeg gjerne nevner for venner hva jeg driver med, og godt kan spørre folk om råd, er ikke dette stoff som er egnet til konversasjon. Mener jeg.

Mange menn ser vesentlig annerledes på det. Når jeg kommer bærende på et spann maling og en tapetrull, står de der, med oppspilt mine:

– Ja, se der ja! Oppussing på gang?

– Joda …

Og dermed får jeg lange foredrag om maling og fuging og lim, detaljerte beskrivelser av ymse snekkerprosjekter, betraktninger om ulike kvaliteter av ditt og datt. Og verktøy. Særlig verktøy. Jeg har overhørt vidløftige diskusjoner bare om slagbormaskiner. Jeg har sett det glitre i øynene til menn når de snakker om å bruke ei motorsag. Og da hender det jo at jeg får lyst til å bidra med egne opplevelser. Kanskje noen ord om tannpuss eller støvsuging? Eller om gleden ved å håndtere en skikkelig ostehøvel?

Se også:
Stereotypisk
Om menn og klær
Social behaviour in the male primate

At datalagringsdirektivet vil føre til en videre utglidning når det gjelder personvernet, er ikke lenger noe vi trenger å anta; det kan observeres direkte. I EU-parlamentet blir det nå foreslått at direktivet bør utvides til å gjelde søk på nettet.

Samtidig skjer det en utglidning med hensyn på hvem som skal få tilgang på data. En nylig dom i høyesterett gir medhold i at sivile aktører kan få utlevert taushetsbelagt informasjon om privatpersoner. Bare formålet er godt nok …

Når man spør tilhengerne av DLD om hvor grensen bør gå, virker det som at noen av dem slett ikke har tenkt over det. Andre har en klarere oppfatning, men mener at grensen går et annet sted enn der vi er nå. Og det er jo forståelig. Der man er «nå» vil til enhver tid fortone seg som bare litegrann forskjellig fra der vi var i går. De små steg virker ikke dramatiske, og det vil alltid være mulig å finne gode argumenter for å tillate litt mer. Men resultatet kan bli at det egentlig ikke eksisterer noe grense.

Det at politikere og EU-parlamentarikere av og til foreslår ting de ikke skjønner konsekvensene av (eller rett og slett bare ikke skjønner), trenger ikke å være noen katastrofe i seg selv. Ikke hvis vi har en våken opinion som setter ned foten når det trengs. Men vi har ikke det. Folk flest synes ikke det er så farlig. For de «har ikke noe å skjule».

Jeg er redd for at motforestillingene mot overvåkning bare vil bli mindre og mindre i årene som kommer, da det ser ut til at store deler av den oppvoksende generasjon ikke har noe forhold til konseptet privatliv. Det meste deles de fleste steder. Det er synd for oss andre, som fremdeles har noe å skjule.

Når stillferdige, innadvendte ungdommer plutselig dreper, trenger vi en forklaring. Helst en enkel en.

Film, for eksempel. Det viser seg nemlig ofte at disse ungdommene har sett mye voldsfilm, eller porno. Kanskje begge deler. Rock er en annen mulighet. Dyster og aggressiv rock, med satanistiske symboler på coveret. For ikke å snakke om dataspill, med skyting og dreping: – Han holdt seg mye for seg selv. Satt time etter time og spilte ‘Doom-slayer-zombie-whatever’.

Så må man bare late som man ikke vet at massevis av andre ungdommer kikker på de samme filmene, hører på den samme musikken og spiller de samme spillene, uten å opptre aggressivt eller unormalt.

I gamle dager, før film og rock og PC, hadde man enda enklere forklaringer. Da gjorde mennesker grusomme ting fordi de var onde. Ingen spurte hvorfor de var onde; det var bare noe man var. Det vil si, det fantes en gang en forklaring på det også: djevelen.

I dag vet vi at atferd har årsaker, og at disse sjelden er enkle. Vi vet f.eks. at personlighetstrekk i stor grad er arvelige, og at man kan være mer eller mindre disponert for å ty til vold. Men de fleste blir jo ikke mordere, uansett personlighetstrekk. Videre vet vi at det er mindre vold i dag enn i tidligere tider, og at måten samfunnet fungerer må ha mye å si. Dessuten påvirkes vi naturligvis av individuelle opplevelser, også dataspill og andre medier. Men de fleste blir altså ikke voldelige. Hvorfor går det så galt for noen?

Det er neppe mulig å si noe sikkert om verken bakenforliggende eller utløsende årsaker i enkelttilfeller. I beste fall kan man finne korrelasjoner mellom visse faktorer – biologiske, kulturelle, sosiale – og visse typer atferd. Noen av faktorene er like for mange, andre er individuelle. Noen påvirker oss over tid, andre er skjellsettende enkeltopplevelser. Felles for de fleste av dem er at de er utenfor den enkeltes kontroll.

Det siste har mange problemer med. For hvor blir det i såfall av det personlige ansvaret? Da er det nok greiere å tro på ondskapen i form av video, spill og musikk – konkret og håndgripelig og tydelig merket. For da vet vi jo hvor vi har ham, djevelen.

Se også: Hva hvis ansvar ikke finnes?

Da rasismeparagrafen ble foreslått utvidet til å omfatte hatefulle ytringer mot religion, mente mange at dette innebar en uakseptabel innskrenking av ytringsfriheten, og at det ville vanskeliggjøre religionskritikk. Et opprop mot forslaget fikk bred støtte, men noen (hovedsakelig på venstresida?) nektet å underskrive oppropet selv om de støttet innholdet. Begrunnelsen var at de tok avstand fra synspunktene til noen av initiativtakerne. Enkelte gikk så langt som å hevde at siden rasister støttet oppropet, ville man legitimerte rasisme hvis man skrev under.

Dette er tøv. Gode saker blir ikke dårlige av at de støttes av dårlige mennesker. Man signaliserer ikke sympati med folks forkastelige holdninger ved å være enig med dem i andre ting. Som jeg skrev da: Man støtter saken, man støtter ikke de andre som støtter den.

Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv skrev i går en kommentar til reaksjonene mot Israels bording av konvoien til Gaza. Der karakteriserer han kritikerne som ekstremistenes «nyttige idioter». Han foretar nokså friske tankesprang for å underbygge sitt syn; det er for eksempel nok at ekstremistene er til stede på samme demonstrasjon. Og når Henning Mankell sier «Israel i sin nåværende form har ingen fremtid», er han ifølge Gabrielsen «helt på linje med Hamas».

Slike karakteristikker er slett ikke uvanlige fra Israel-«venner». Tvert om, de dukker opp nesten hver gang Israel får kritikk for å gjøre noe galt. Beskyldninger om antisemittisme pleier å komme nærmest på refleks. Det som imidlertid overrasket meg denne gangen var at flere twitrere (hovedsakelig på høyresida?) som jeg ellers anser som fornuftige mennesker, mente at Gabrielsens kommentar var en «god analyse».

Det å være selektiv med hensyn på hvilke menneskerettighetsbrudd og overgrep man reagerer på, har antakelig mye med politisk identitet å gjøre. Kanskje brunskvetting og påstander om «legitimering» handler om det samme? Det ser ihvertfall ut til at tøvet er godt fordelt utover den politiske skalaen.

Se også:
Konsekvent kritikk
Hatefulle ytringer
Dårlig selskap – god sak
Definisjoner og avmakt

«Karrierestigen» er et forbausende vanlig bilde i arbeidslivet: at man klatrer. Gjerne over andres rygg.

Man utvikler seg naturligvis. Man lærer stadig mer, og får mer erfaring, og etter hvert søker man gjerne andre (og kanskje større og mer utfordrende) oppgaver. Dette kan jo beskrives som et steg videre eller oppover, men det er vanligvis ikke det man mener med «karriere» og «avansement».

Man mener ledelse. Noen ganger fungerer dette nærmest som en påskjønnelse: Hvis man har vært flink til noe en stund, eller har mer erfaring enn de andre, har man liksom fortjent å «rykke opp». Og det forventes at man ønsker det.

Selv har jeg aldri skjønt dette. For det første skjønner jeg ikke ambisjonen: at mennesker som har tatt en bestemt utdannelse innenfor et bestemt fag plutselig snur om og får lyst til å koordinere og administrere andre i stedet. Men her spiller det selvsagt inn at avansementet innebærer økt lønn og status. Dermed fristes mange til å ta på seg oppgaver de egentlig ikke er motivert for.

For det andre skjønner jeg ikke koblingen til status. Kan det være så enkelt at primitivt maktbegjær fremdeles bestemmer hva som verdsettes? Er det tidligere tiders dyrking av maktposisjoner som ennå henger igjen? Men i dag er ledelse et fag. Det er noe man bør være utdannet til og interessert i. Det forutsetter også visse personlige egenskaper. Det bør ikke være noen målestokk på generell erfaring eller faglig dyktighet. At man er god i sitt eget fag tilsier på ingen måte at man har forutsetninger for å administrere andre innenfor samme fagfelt. Og ihvertfall ikke innenfor andre fagfelt, noe som også er forholdsvis vanlig.

Det har heldigvis blitt mer vanlig å belønne faglig utvikling, slik at den som vil «klatre» kan gjøre det i en stige bestående av kompetanse og spesialisering, istedenfor i et hierarki. Men fremdeles er det nok lederansvar som gir mest status, og mange er veldig opptatt av det. Det er deprimerende å tenke på hvor mye kompetanse som er bortkastet og hvor mye dårlig ledelse som finnes, bare på grunn av denne forestillingen om at man skal «oppover».

Se også:
Hva er vellykkethet?
Hva slags konkurranse?