Floken i nettet

Ennå er det en del som gjenstår, men bloggen har ihvertfall fått ny adresse. Denne er:

http://www.brendmo.net/blogg

Vennligst oppdater linker og bokmerker!

Den gamle bloggen blir liggende her så lenge Blogsome tillater det, men den er herved stengt for kommentarer.

Jeg har lenge tenkt på å flytte bloggen min til eget domene, men det har stadig blitt utsatt. Nå blir jeg nødt, da Blogsome skal legge ned om kort tid. Jeg håper imidlertid at jeg rekker å legge ut link til ny adresse før bloggen (kanskje) blir slettet.

Det store antallet overfallsvoldtekter i Oslo den siste tida har foreløpig ført til få tiltak, men desto mer debatt. Debatten er den samme gamle, der overfallsvoldtekter, andre voldtekter og andre typer seksuelle overgrep diskuteres mer eller mindre om hverandre, og der flere kommer med formaninger til kvinnene: De må ikke bli for fulle, ikke kle seg utfordrende, og ikke gå alene. Andre lurer på hvorfor man ikke heller gir noen råd til menn, om hvordan de skal oppføre seg, da det jo er de som begår overgrepene.

Jeg har skrevet før om å legge ansvaret på ofrene, og hvordan dette henger sammen med et forvrengt syn på menn, om at de ikke kan styre seg. Men det å ville lære opp menn til ikke å voldta er en like naiv forenkling.

Ikke dermed sagt at man ikke bør gi råd til menn i andre sammenhenger. Mye seksuell trakassering dreier seg om dårlig oppførsel, manglende respekt for kvinner, og antakelig ofte også en manglende forståelse for hvordan kvinner opplever dette. Slike holdninger kan vi sikkert alle bidra til å påvirke. Men da snakker vi om hverdagstrakassering av typen ufine bemerkninger, tilrop, klåing i fylla, osv. Dette er alvorlig nok, men det er noe helt annet enn voldtekt.

Det finnes selvsagt gråsoner, f.eks. tilfeller der gutten burde ha forstått at jenta ikke ville, eller når det har vært uklare signaler og uklar hukommelse hos begge parter, og jenta angrer seg i ettertid. Via slike eksempler kan man knytte sammen ulike overgrep til en kontinuerlig skala, fra ufin oppførsel på den ene siden til grov vold på den andre, sånn at alt kan betraktes som sider ved samme fenomen. Hvis man vil.

Hvorfor vil noen det?

I en slik generalisering ligger det gjerne en antydning om at selv de groveste overgrepene i bunn og grunn er utslag av generelle trekk hos menn. Eventuelt: generelle trekk hos menn fra noen kulturer. Dette virker ikke bare sterkt stigmatiserende, det bidrar også til å skape motsetninger mellom kjønnene og mellom kulturer, noe som neppe hjelper på problemene.

Og vi gjør jo ikke slike generaliseringer ellers. De færreste vil vel f.eks. betrakte fyllekrangel som en del av det samme problemkomplekset som overlagt drap.

Vi bør selvsagt lære gutter å forstå at jenter ikke nødvendigvis mener ja bare fordi ikke sier nei, og at man ikke skal manipulere andre for å få viljen sin. Og det er klart at vi voksne menn skal si klart ifra når en bekjent oppfører seg som en gris. Holdninger som er forholdsvis utbredte er det fornuftig å forsøke å påvirke gjennom alminnelige relasjoner.

Men voldtekt er i de fleste tilfeller noe helt annet. Det er neppe en tilstrekkelig forklaring at gjerningsmannen har et gammeldags kvinnesyn, heller ikke om vedkommende kommer fra en kultur der dette er vanlig. Det ligger noe mer bak. Enten det er oppvekstproblemer, krigstraumer, religiøs fanatisme, rusmisbruk, psykisk sykdom, psykopatiske personlighetstrekk eller noe annet: virkemidlene må velges etter årsakene. En alvorsprat i omgangskretsen er neppe relevant. Eller rettere sagt: I de omgangskretsene det er relevant, vil antakelig en slik prat uansett være utenkelig.

Se også:
Menns holdninger, og holdninger til menn
Nordisk oppførsel
Vold, kjønn, grupper og statistikk

Mange har reagert på forslaget om å ta «Til ungdommen» av Nordahl Grieg inn i salmeboka. Men det er klart at dette ikke vil skje uten visse tilpasninger. Floken har vært så heldig å få tak i et revisjonsutkast som vi gjengir her in extenso (med rettingsforslagene i rødt):

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på Herren din,
gudstroens verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
velsign deres drift mot synd,
fyll dem med ånd!

Krig er på død og liv,
kun Gud kan skape.
Kast dine krefter inn:
det onde skal tape!

Elsk og berik med tro
alt stort som var!
Sky alt det ukjente,
kun Gud har svar!

Ubygde kirker,
de gudløses smerter.
Frels dem, med hellig tro
og lydige hjerter!

Usselt er mennesket,
himmelen er rik!
Fri oss fra nød og sult,
vantro og svik.

Knus det! I Herrens navn
skal hovmodet falle!
Vrede og død og dom
kommer til alle!

Da synker blikkene
maktesløst ned!
Bøyer vi oss for tukt,
da får vi fred.

Den som i høyre hånd
bærer en bibel,
dyr og umistelig,
blir klok og sensibel.

Dette er løftet vårt
fra folket til Gud:
Vi vil bli tro mot
Herrens ti bud.

Vi vil ta vare på
den hellige harmen,
slik som vi tar et barn
voldsomt i armen!

Originalen.

Se også:
Når fanden leser bibelen
Revolusjonens røst: epilog

I en bokanmeldelse i Klassekampen finner Susanne Christensen det for godt å trekke en forbindelse mellom Harald Eia og Anders Behring Breivik. Dette er ikke bare fryktelig ufint, det er helt meningsløst.

Christensen lager seg en kategori – «sinte menn» – som er så vid og vag at de fleste hun ikke liker kan få plass der. Selv menn som ikke er sinte i det hele tatt. Eller som ihvertfall ikke var det før nå.

Dette ligner på det C-momentet enkelte høyreorienterte pleier å foreta når de forbinder sosialdemokrati med Stalin. Men Christensens kategorisering er enda verre: Den er ikke bare generaliserende og overdrevet, den er en kategorifeil. For Harald Eia og Hjernevask bedrev ikke politikk. Tvert om. Det var jo blant annet dette de kritiserte ved forskningen i enkelte fagmiljøer: at ideologi er med på å legge føringer, og at dette fører til vitenskapelig uredelighet.

Det er mye programserien Hjernevask kan kritiseres for. Den ble etter min mening i overkant tabloid til forskningsjournalistikk å være. Man var selektiv og manipulerende i måten forskerne ble framstilt på. Relevante motforestillinger kom dårlig frem. Den konfronterende stilen fungerte mest som (smakløs) underholdning, og bidro i liten grad til forståelse. Dette er synd, for det de tok opp var svært viktig.

Eia kommenterte selv Christensens uttalelser i bloggen hennes (diskusjonen er slettet pga. hets-kommentarer), og Christensen svarte blant annet at både Eia og Behring Breivik «har spørsmål om kjønn», og at de begge «har vondt og vil gjøre om på ting».

Bortsett fra påstanden om at Eia har vondt (det aner jeg ikke), er ikke dette direkte feil. Det er bare meningsløst. Eias spørsmål gjaldt forskningsmetoder (bl.a. i fbm. forskning på kjønn), og han ønsker formodentlig å gjøre om på disse slik at de blir i tråd med de vitenskapelige idealer som vanligvis er en selvfølge. Jeg aner ikke hva Eias politiske ståsted er, og det gjør naturligvis ikke Christensen heller. ABB er på sin side mye rart, og jeg tviler på om vi noen gang kommer helt til bunns i det. Av det som kan beskrives i ideologiske termer er han blant annet antifeminist, men han ønsker vel å gjøre om på det meste. Han vil f.eks. ha borgerkrig, utrenskninger, massakrer og religiøst diktatur.

Med en oppfinnsom metafor hevder Christensen at både Eia og ABB er «menn med armen i været i det samme klasselokalet». I såfall må det nok dreie seg om såkalt åpent klasserom, hvor vi alle rekker opp hånda av og til.

Men jeg skjønner jo at det er lettvint å betrakte alle man er uenig med som en del av et sammenhengende hele. Da slipper man å forstå, og langt på vei også å argumentere. Vi ser dette f.eks. hos konspirasjonsteoretikere som Anders Behring Breivik. Og nå altså hos Susanne Christensen.

Se også:
Konspirasjonsteori som politisk brekkstang
Språkreform
Den universelle Stalin-testen
Myten om den blanke tavle
Frykt og uvitenhet bør heller ikke konserveres
Utjevning eller likestilling
Kjønn som akademisk konstruksjon
Sannhet, selvrefleksjon og synsing

Som flere har påpekt: Det stemmer ikke at troll sprekker i sola. Men så er det heller ikke derfor de bør fram i dagen. Troll vises i sola. Vi ser hvem de er og hva de foretar seg. Og ikke minst: Folk kan se hvor stygge de er.

Jeg er ikke enig med dem som hevder at det er «legitimering» å slippe meninger til i avisspaltene. Et offentlig medium er verken en talerstol eller en godkjenningsinstans. Tvert om: Offentlig debatt er selve mekanismen for imøtegåelse, kritikk og fordømmelse. Det er sånn vi får presentert motargumenter, og det er sånn vi får tatt avstand fra det vi mener er forkastelig. Ytringer som henvises til lukkede eller sekteriske fora gjøres i praksis utilgjengelig for motforestillinger.

Dette betyr på ingen måte at det bør være fritt fram. Moderering og et bevisst redaktøransvar er helt nødvendig for å hindre at debatter forfaller til skittkasting og støy. Dagens praksis i avisene er selvmotsigende. Man er nøye på hva slags kronikker man slipper til, samtidig som man lar folk få herje mer eller mindre fritt i kommentarfeltene. Artikkelforfatterne selv deltar så godt som aldri i debattene, og andre seriøse debattanter skremmes vekk av det klimaet som hersker der. Men moderering bør gå på folkeskikk, debattkultur og form, ikke selve meningsinnholdet.

Folk skifter nødig mening. Istedenfor å veie informasjon saklig og nøkternt, og trekke rasjonelle konklusjoner, filtrerer og tolker vi snarere informasjonen til å passe med det vi mener fra før. Dette gjelder ikke bare mennesker med ytterliggående standpunkter, men de fleste av oss. Likevel: Folk er i stand til å endre mening. Vi påvirker tross alt hverandre.

Og det er klart at hatefulle ord som slipper til offentlig kan påvirke andres holdninger og handlinger. Men det samme gjelder jo alle andre argumenter. Hvorfor har mange så liten tro på sine egne standpunkter?

Jeg tror at dokumenterte påstander jevnt over virker mer overbevisende enn udokumenterte. Jeg tror at konsistente resonnementer er mer overbevisende enn inkonsistente. Jeg tror gjennomtenkte og saklige argumenter overbeviser flere enn frustrerte utbrudd gjør. Jeg tror man vinner flere ved å ta utgangspunkt i det de faktisk sier istedenfor å bedrive stempling og personkarakteristikker. Og jeg tror at det å kunne se en sak fra flere sider, og å lytte til motparten, har mer påvirkningskraft enn det å framstå som ensidig og steil. Ikke alltid og overfor alle, men stort sett, overfor de fleste.

Kort sagt: Selv om de hatefulle er i stand til å vinne andre for sin sak, tror jeg at en åpen debatt vil forebygge mer ekstremisme enn den skaper.

Men jeg snakker altså ikke om å få trollene til å sprekke. Selv om det også skjer av og til, er det ikke først og fremst de vi kan håpe å overbevise. Det er de andre: De som (ennå) ikke er hatefulle eller ekstreme, men som kanskje er skeptiske til det som er fremmed. De som føler seg utrygge eller mener at de ikke blir tatt på alvor. De som får høre at de er «grumsete» og «islamofobe», og derfor ikke deltar i debatten selv.

For det er naturligvis de anstendige og moderate som skremmes bort når de blir kalt stygge ting. Virkelige rasister og konspirasjonsteoretikere dyrker gjerne offerrollen, og lar seg neppe stoppe av slike betegnelser.

Jeg er redd for at man ved å knytte en forbindelse mellom legitime og ekstreme synspunkter, øker sannsynligheten for at noen faktisk kommer i dårlig selskap. Man stigmatiserer det legitime samtidig som man indirekte legitimerer det man ønsker å fordømme. De som mest trenger å bli tatt på alvor assosieres med miljøer som mer enn gjerne tar imot dem, og da uten innblanding fra oss andre.

Det er neppe særlig lurt.

Se også: Politisk vaksinering
Oppdatering: Jeg anbefaler Bjørn Stærks «10 bud for god debatt»

La oss innse det: Kompetente politikere vokser ikke på trær, ikke engang i distriktene. Dermed kan utvalget bli litt skrint i de minste kommunene.

Flokens Tankesmie har utviklet en enkel kvalifiseringstest for å sikre et kommunestyre som ikke tar nattesøvnen (og pengene) fra folk. Og skulle det vise seg umulig å få nok kvalifiserte folk, vet man i hvertfall dét, og kommunen kan settes under statlig administrasjon først som sist.

Oppgave 1: Hva er spesielt viktig å huske på når man investerer i nye kommunale anlegg?
   a) Å bestille korps til åpningsdagen
   b) Å sette av penger til drift og vedlikehold
   c) Avisomtale

Oppgave 2: Hvordan bør upopulære saker behandles?
   a) Tas opp i full åpenhet med en gang
   b) Legges lokk på til etter valget
   c) Man finner noen andre å skylde på

Oppgave 3: Hvilken av følgende funksjoner er lovpålagte?
   a) Sykehjem
   b) Flerbrukshall
   c) Kjøpesenter

Oppgave 4: Hva betyr inhabil?
   a) Dårlig til beins
   b) For full til å kjøre bil
   c) Uskikket

Oppgave 5: Hva gjør man når man ikke lenger har flertall?
   a) Inngår samarbeid med hvem det skal være
   b) Gir fra seg makta, og håper på flertall senere
   c) Skifter mening, siden det jo er flertallet som har rett

Oppgave 6: Hva er rådmannens funksjon i kommunen?
   a) Administrativ leder
   b) Syndebukk
   c) Terapeut og sjelesørger

Oppgave 7: Hva er en obligasjon?
   a) En inntektsgaranti
   b) Et gjeldsbrev
   c) En Beatles-låt

Oppgave 8: Hvorfor vil du være politiker?
   a) For å få bestemme over andre
   b) For å kunne bidra til å skape et godt samfunn
   c) Mest for det sosiale

Man bør ha minst seks rette, hevder konsulentene i tankesmia. Dette kan sikkert virke strengt, men det er tross alt et stort ansvar å være politiker.

En tilsvarende test bør utvikles for rikspolitikere, men den må nok i såfall være mer omfattende og enda strengere. Enkelte har dessuten kommet med hentydninger om at de som lager testene bør kvalifiseres selv, men hallo! Testing på testing på testing … det blir jo meningsløst. Noen er bare nødt til å skjære igjennom, ikke sant?

Takk til Facebook-filosofoene Jan Erik og Magne for inspirasjon.

Se også:
En spennende dag for kommunen
Terra og terapi
Minstemål

Ifølge Fahad Qureshi og hans meningsfeller på Islam Net er man en vantro dersom man vil tilpasse islam til demokrati og menneskerettigheter. Dette er nemlig å sette menneskeskapte lover over Allahs. De mener blant annet at man ikke kan være prinsipielt imot dødsstraff og samtidig være muslim.

Innholdet i disse synspunktene er jo skremmende nok, men jeg synes det mest alvorlige er at dette egentlig ikke er synspunkter i vanlig forstand. Qureshi & Co reflekterer nemlig ikke selv over hvorvidt det de sier er rimelig eller moralsk riktig. Poenget deres er jo nettopp at en slik refleksjon er umoralsk. Man skal følge skriften uten å spørre, og uten å måtte behøve å forstå.

Men denne tankegangen er dessverre ikke noe vi kun finner blant ytterliggående religiøse, og den er heller ikke spesiell for islam. Også moderate kristne hevder at ting er riktig eller galt fordi det står i bibelen.

Jeg synes i utgangspunktet at man skal kunne diskutere med alle slags folk. Men når noen hevder at det er umoralsk å gjøre egne vurderinger, faller jo grunnlaget for all diskusjon bort. Da er det rett og slett ingen der å diskutere med.

Her er et spørsmål til alle religiøse som eventuelt måtte lese dette:

La oss si at du oppdager et skriftsted i din hellige bok (bibelen/koranen/whatever) som du aldri har lagt merke til før. La oss så anta at det som står der er stikk i strid med det til nå har ment var riktig/galt i en sammenheng som er viktig for deg, og at dette gjør deg kraftig opprørt. Hva gjør du?

1. Avviser hele boka som moralsk rettesnor?
2. Hevder at skriften må tolkes, og at det er urimelig å tolke det aktuelle skriftstedet bokstavelig?
3. Undertrykker dine egne tanker og følelser om hva som er riktig, og retter deg blindt etter det som står skrevet?

Nr. 2 er det de aller fleste religiøse gjør. Men hvis man innser selv at det er dette man gjør, må man også akseptere at ens egen tolkning ikke trenger å være noe riktigere enn andres. Man må dessuten akseptere at man i såfall legger et moralsyn til grunn for fortolkningen, og at dette går forut for skriften.

Nr. 3 er å hevde at man er uten noen egen overbevisning eller egne verdier. I virkeligheten innebærer naturligvis dette alternativet også at man gjør en fortolkning, men man vedkjenner seg ikke dette, og fraskriver seg dermed ansvaret for det. Dette er etter min mening å ikke opptre moralsk.

Se også:
Når fanden leser bibelen
Å misjonere for tvilen
Å peke på det usynlige
Skilpadde-etikk

Hva skal til for at noen begår terrorhandlinger eller annen politisk vold? Det virker som følgende faktorer er sentrale:

Redusert/manglende empati

Dette kan være et medfødt personlighetstrekk, men det kan også være et resultat av påvirkning gjennom ideologi eller ekstreme situasjoner, der individer eller grupper dehumaniseres.

Mangel på tvil

Hvis man har et mål som er viktig nok, og samtidig er sikker på å ha rett, kan man ende opp med å unnskylde det meste. Målet helliger middelet. Dette gjelder særlig når ideene er abstrakte og teoretiske, slik at individet underordnes målet. Noen ganger ligger volden implisitt i retorikken, slik tilfellet er for ihvertfall deler av counterjihad-bevegelsen. Men jeg tror at mange forskjellige overbevisninger, også de som ikke nødvendigvis inneholder noe voldelig budskap i seg selv, kan brukes til å rettferdiggjøre overgrep og drap. Mangel på tvil er i seg selv farlig.

Frykt

Frykt kan alene utløse og rettferdiggjøre vold.

Kanskje er disse tre momentene en tilstrekkelig oppskrift på terrorisme? Kanskje det holder med ett eller to av dem?

Det har vist seg at det i utgangspunktet skal mye til før mennesker får seg til å drepe andre mennesker, selv i krig. Det fortelles om våpen fra slagmarken der skuddene aldri ble avfyrt. Det har imidlertid også vist seg at helt alminnelige mennesker kan begå grove overgrep under visse omstendigheter. Se f.eks. Milgram-eksperimentet og Stanford Prison Experiment. Disse handler riktignok ikke om terrorisme, men jeg lurer på om ikke mekanismene er overførbare. Så kanskje en terrorist verken trenger å ha avvikende personlighet eller spesielt ekstreme holdninger. Kanskje er det nok at omstendighetene «fritar» ham fra sitt personlige ansvar?

«Abusive guard behavior appears to have been triggered by features of the situation rather than by the personality of guards.»       – The Stanford Prison Experiment

Se også:
Politisk vaksinering
Revolusjonens røst: epilog
Ondskap på boks
Hva hvis ansvar ikke finnes?

Jeg er glad for at reaksjonene på terrorhandlingene har vært så fornuftige. Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Fabian Stang, Tore Bjørgo, og ikke minst de overlevende fra Utøya – alle understreker at vi fortsatt skal være et åpent og fritt samfunn der folk skal kunne være uenige i full åpenhet. Ennå har jeg ikke sett noen krav om overvåkning, sensur eller hevn. Men det kommer nok.

Når mennesker med ekstreme ideer først har bestemt seg for å omsette dem i handling, tror jeg det er forholdsvis begrenset hva vi kan gjøre for å stoppe dem. Dersom vi innfører overvåkning og kontroll i et slikt omfang at det virkelig gjør en forskjell, ødelegger vi den åpenheten og friheten som vi ønsker å forsvare mot de ekstremistiske kreftene. Det vil være å la disse menneskene vinne.

Da har jeg mye mer tro på å forebygge ønsket om å gjennomføre slike handlinger. Dette oppnår vi nettopp gjennom åpenhet. Det å legge lokk på ekstreme ideer er å gjøre dem farligere. Hvis ekstremister bare ytrer seg i lukkede fora, og kun utveksler synspunkter med likesinnede uten å møte motforestillinger, får de aldri noen anledning til å endre mening.

Vi må snakke med dem. Og da mener jeg ikke at vi skal lire av oss korrekte meninger på refleks. Vi skal heller ikke nødvendigvis mene det stikk motsatte av alt de sier, av prinsipp. Det er ikke dialog. Da får de bare bekreftet fiendebildet sitt. Men vi skal selvsagt ikke jatte med dem heller.

Vi bør høre på hva de sier, og imøtegå dem saklig. Underbygge argumenter med fakta, reflektere, tenke selv. Bruke hodet. På den måten kan vi gi et lite bidrag til det kontinuerlige korrektivet disse menneskene trenger. Som alle mennesker trenger.

Nettsteder som document.no har blitt kritisert for å «bygge bro» mellom ekstreme og mer respektable innvandringskritiske miljøer. Jeg mener at det er akkurat det man bør gjøre. Men også i slike fora får de ytterliggående lite motbør, bl.a. fordi få av oss som står helt utenfor disse miljøene orker å forholde oss til dem.

Enkelte blir opprørt over at Breiviks forskrudde manifest spres på nettet. Jeg mener at dette også er helt riktig å gjøre. Slike ideer skal fram i lyset. Vi bør jevnlig minnes om at de finnes, vi bør vite mest mulig om hva de går ut på, og vi bør imøtegå dem. Noen tror visst disse ideene sprer seg hvis de slippes løs, og infiserer folk, omtrent som et virus. Selv tror jeg at alminnelige mennesker i et fritt og åpent samfunn utvikler et godt immunforsvar. Mens viruset svekkes av frisk luft.

Sensur og fortielse er ikke bare et knefall for ekstremistenes egne virkemidler; det kan dessuten gjøre oss sløve og naive, da det gir et falskt bilde av hvor utbredt visse holdninger er. I tillegg vil altså lukkethet gjøre ideene utilgjengelig for kritikk. Det øker smittefaren overfor de som er utsatt.

Se også:
Kan debatt være farlig?
A fool factory?