Floken i nettet

Pensjonert hobby-filosof Mons K. Ninja går til søksmål mot den norske stat. Målet er klart: Å gjeninnføre de konvensjoner for ekteskapet som ble tatt for gitt i gamle dager.

– Vi ønsker blant annet å få svar på om raserene ekteskap fremdeles er gyldige juridisk. Vi krever likebehandling med par som kan samtykke til blandingsekteskap. Vi kan ikke akseptere at norske barn risikerer å få en far som er … neger! Alle slags ekteskap ligger nå i et felles register som ingen rasebevisste mennesker vil finne på å gifte seg inn under.

Ninja, som har forberedt saken over lengre tid, har nå engasjert en advokat som arbeider med stevningen til Oslo tingrett. Dersom han ikke vinner frem i Norge, vurderer han å ta saken videre til FNs menneskerettighets-komité.

– Der sitter det en rekke totalitære og undertrykkende regimer – så da vinner vi, sier Ninja selvsikkert. Han tror han har hele rasist-Norge i ryggen når han nå stevner Staten.

Ninja mener at det ikke kan være opp til et tilfeldig flertall på Stortinget å bestemme hva som er et gyldig ekteskap:

– Da kan jo ekteskapsbegrepet forandres til det ugjenkjennelige. Jeg mener at ekteskapsloven diskriminerer de som giftet seg i den tro at dette er en pakt mellom to av samme folk.

Dagbladet får kritikk for sin artikkel «Hvis muslimene blir i flertall» (samt oppfølgings-artikkelen), og rasismebeskyldningene sitter løst. Enkelte mener at selve problemstillingen er rasistisk.

Personlig synes jeg det er bra at mediene tør å ta i en debatt som allerede har foregått blant folk i lang tid, selv om jeg er enig med kritikerne i at vinklingen ikke er god, og at artikkelen kan bidra til å bekrefte eksisterende fordommer.

Men er problemstillingen rasistisk? Nå er det alltid vanskelig å diskutere dette begrepet, siden det legges så forskjellig meningsinnhold i det. Martin Grüner Larsen hevder f.eks. at rasisme er en struktur som man deltar i, uten å vite det selv.

Selv foretrekker jeg en noe snevrere og mer bokstavelig definisjon, delvis fordi det blir mer entydig, og delvis fordi vi har så mange andre, gode begreper for alt dette andre. «Fordomsfull», for eksempel. Og «generaliserende». Man kommer langt med det. Da kan det til og med hende at man kan snakke sammen, istedenfor å kvele enhver debatt i fødselen med stigmatiserende merkelapper.

For at rasisme skal være et relevant begrep i dette tilfellet må man i det minste forutsette at muslimer kan betraktes som en folkegruppe i en eller annen forstand. Hvem er det som gjør dette? De som debatterer problemstillingen eller de som reagerer så kraftig på det?

Argumentasjonen kan ihvertfall være vanskelig å følge noen ganger. Ronny på venstresida.net skriver f.eks. først at «det ikke gir mening å snakke om ”muslimer” som en gruppe», og like etterpå påpeker han «hvor hårreisende 30-talls hele debatten høres ut dersom man prøver å bytte ut ”muslim” med ”jøde”». Jeg er helt enig i at det ikke gir mening å snakke om muslimer som en gruppe. Det er jo nettopp derfor rasisme er et lite treffende begrep. Og da gir det heller ingen mening å bytte ut «muslim» med «jøde». Debatten omkring FrP ville også høres rasistisk ut hvis vi bytter ut «FrP-velger» med «jøde». Men det gjør vi jo ikke.

Muslimer er ikke en folkegruppe, av samme grunn som høyrefolk, kommunister eller ateister ikke er folkegrupper. Islam utgår riktignok fra en bestemt kultur, men er i dag utbredt over store deler av verden, i helt forskjellige kulturer. Islam er noe man mener. Derfor er det uheldig å snakke som om islam er arvelig. Spredning av religion og ideologi har svært lite med fødselstall å gjøre. Hvilke verdier og ideer som får fotfeste er derimot et resultat av hvordan vi presenterer våre egne, samt hvordan vi reagerer på de vi finner uakseptable. Dette gjelder rasisme, og det gjelder islam.

Men jeg skal ikke late som jeg ikke skjønner. Hvis man med «muslim» mener «person fra islamsk land», eller alle som er født inn i religionen, blir det naturligvis stigmatiserende å framstille et flertall som en trussel. Men er det dette man mener?

Jeg vet at det ikke er det jeg mener i debatter om islam, og derfor blir jeg ofte forvirret av rasismebeskyldningene. Jeg pleier for sikkerhets skyld å snakke om «islam» istedenfor «muslimer» (uten at det nødvendigvis hjelper så mye), men jeg tar likevel for gitt at når man snakker om farene ved et eventuelt muslimsk flertall, så er det et meningsflertall man sikter til.

Et slikt meningsflertall er helt usannsynlig. Men det må være lov å lure på det, og diskutere det. Jeg mener det er helt rasjonelt å frykte en totalitær ideologi der religion og politikk flyter sammen, der lov og dom er bestemt av religiøse tekster og skriftlærde, der straffemetodene er middelalderske, og der kvinner ikke innrømmes rettigheter som selvstendige individer. Det er nok bare et lite mindretall av muslimene som er tilhengere av å innføre slikt i vårt samfunn, og de kommer neppe til å bli særlig mange flere heller. Snarere færre, da jeg tror og håper at den kulturelle påvirkingen hovedsakelig går i motsatt retning. På den annen side virker det naivt å tro at et slikt syn må komme i flertall for å kunne være farlig.

Jeg synes det er nokså opplagt at det er dette folk er redde for. Ikke bønn, halal-mat eller hijab. Selvsagt er det noen som er generelt fremmedfiendtlige, men jeg synes det er uredelig å identifisere slike holdninger med den frykten mange føler overfor visse sider ved islam. Frykten kan være overdrevet, javel, men da forklarer vi det. Tar debatten. Og hvis noen tar debatten på en måte som er lite konstruktiv, korrigerer man det ved å delta i den, med gode argumenter.

Men flere av kritikerne mener altså at dette er noe man helst ikke bør snakke om i media. «Hele problemstillingen bør avvises», sies det. La gå at det finnes uheldige måter å behandle temaet på, men hvorfor bør selve spørsmålet avvises? Fordi et muslimsk flertall er urealistisk? Eller fordi de fleste muslimer ikke har farlige holdninger? Jeg er enig i begge deler, men nettopp derfor mener jeg at det er helt uproblematisk å snakke om det. Da får man jo muligheten til å tilbakevise påstander som ikke holder stikk.

Hvis Dagbladet hadde lansert problemstillingen, ville jeg også vært bekymret. Men det er jo ikke tilfelle. Dette er en debatt som har pågått lenge, i det såkalte folkedypet. Ved å hevde at det ikke bør diskuteres i media sender man et signal til de allerede mistroiske: dette er vi redde for å snakke om. Jeg tror man dermed er med på å underbygge grumsete holdninger i langt sterkere grad enn en populistisk avisartikkel bidrar til, ihvertfall så lenge sistnevnte følges opp av en skikkelig debatt.

At sær skriving er ut bredt visste vi jo fra før.

Det er der for ingen over raskelse når en under søkelse av slører at samtlige seks ti fem elever fra tre klasser i videre gående skole sær skrev sammen satte ord. Nå er dette riktig nok et for holds vis lite ut valg, men resultatet er i hvert fall i god over ens stemmelse med mitt eget inn trykk. Og dette gjelder jo ikke bare barn og ung dom. Det sær skrives over alt, og i enkelte sammen henger tar jeg meg i å bli gledelig over rasket over feil frie tekster.

Jeg greier ikke for stå hvor for slike skrive feil er så vanlige. Hadde det enda vært snakk om inn viklede språk regler med mange unn tak, men dette er jo så pass opp lagt at ord som ut tales sammen hengende, og så skal skrives sammen hengende.

Er det så nøye da, spør noen. Tja, kan skje ikke at en og annen roter litt, eller at det slurves i privat sammen heng, men språk er tross alt kommunikasjon. Tekster fulle av sær skrivings feil er tung leste, og det er fort gjort å mis for stå.

Og der som et fler tall skriver feil, skaper det vanskelig heter for alle. Til slutt får man kan skje ikke søke treff på nettet hvis man skriver riktig?

Det er unntakene som blir til nyheter. Det dagligdagse og selvfølgelige skriver man ikke om.

Derfor får vi høre mye om de få som har blitt friske etter å ha prøvd alternativmedisin. Enten det skyldes rene tilfeldigheter eller er eksempler på tilfeller der slike metoder faktisk har virket, er dette unntak. Det normale er at alternativmedisin ikke hjelper.

Skolemedisinen, derimot, omtales helst når den ikke fungerer som den skal: helsekøer, legetabber, feilmedisinering, dårlige rutiner hos legevakt og sykehus. Mens de tusenvis av mennesker som får riktig diagnose og riktig behandling, sjelden nevnes. De er statistikk, ikke nyheter.

Dette er i grove trekk det bildet vi blir presentert for: solskinnshistorier om det spennende og alternative, skrekkhistorier fra den trauste og konservative skolemedisinen. Og utfra dette danner folk sin oppfatning av hva som hjelper.

Hatten av for Arachne, som bidrar til å rette opp skjevheten.

Se også: Den alternative metoden

«Reidar» møter oss nydusjet og nybarbert, og han har tatt på en ren genser. Hvis han er ruset kan man ihvertfall ikke se det på ham. Blikket er klart, og han har et sjarmerende smil. På nært hold merker man likevel hvor sliten han virker. Og stemmen avslører ham. Reidar er tung rusmisbruker på tolvte året.

– Jeg har brukt alt du kan tenke deg. Først de såkalt «lette» stoffene, selvsagt. Det virket veldig uskyldig den gangen, men det ballet raskt på seg. Nå dreier livet seg kun om å skaffe penger og ruse seg.

– Hvordan begynte det?

– Det tror jeg faktisk jeg kan si helt nøyaktig. Jeg var tretten og fryktelig usikker på meg selv. Ferdig med barndommen, liksom, uten at det kom noe annet i stedet. Jeg følte meg ikke hjemme verken blant jevnaldrende eller voksne.

– Og så havnet du i dårlig selskap?

– Det kan du godt si. Jeg ble bedt i en bursdag. Takket ja, men gruet meg. Følte at jeg måtte. Det var ei tante som fylte femti.

– Ei tante?

– Ja, jeg syntes jeg måtte gå. Ville vært utakknemlig å si nei. Jeg pleide å være en del hos dem da jeg var mindre. De har en diger villa med stor hage, like ved byparken.

– Hva skjedde?

– Det var bare voksne der. Tanter og onkler og besteforeldre. Og folk jeg ikke hadde sett på flere år. Og så foreldrene mine, da. Alle snakket om ting jeg ikke hadde peiling på. Jeg følte meg helt uttafor og ville bare vekk.

– Lurte du deg bort etter middagen?

– Det tok liksom aldri slutt. Det var fire retter og taler og sanger. Jeg led meg igjennom. Satt der og pirket i maten til alle var forsynt. Så ble bordet ryddet, og gjestene gikk ut i hagen i det pene været mens de ventet på kaffen. Jeg ruslet rundt for meg selv. Nede ved hekken mot parken ble jeg stående. Rett på andre siden satt det noen ungdommer under et stort tre. En av dem vinket til meg.

– Og så?

Reidar tenner en røyk. Skjelver litt på hendene, puster tungt.

– Det sies at man ikke får stort ut av det første gangen, og det stemte for min del. Man blir ikke hekta med en gang. Man kan faktisk bakke ut i tide.

– Men det gjorde du ikke?

– Nei. Det var noe som … jeg vet ikke. Noe jeg hadde savnet. Det å dele en opplevelse, være en del av noe, hvis du skjønner?

– Fortell hva som hendte.

– Det er vanskelig å forklare. Disse menneskene … jeg innså at de var som meg, innerst inne. Men de hadde noe sammen som jeg ennå ikke ante noe om. De ville gjerne slippe meg inn. De ville meg vel.

– Du hadde ingen betenkeligheter?

– Jo, jøss. Men jeg skjøv det vekk. Jeg hadde alltid hatt betenkeligheter. Trukket meg unna. Nå ville jeg gi meg hen. Jeg ville være en av dem.

– Hvordan var selve rusopplevelsen?

– Jeg kjente ikke stort, egentlig. Jeg ble nok mer årvåken. Oppkvikket og klar i hodet. Men der og da var ikke rusen det viktigste. Det var ritualet. At jeg ble innviet. Voksen, på en måte.

– Og dermed var det gjort?

– Ja, etter det gikk det slag i slag. Det er rart … det smakte jo ikke godt engang.

– Smakte ikke godt?

– Ikke da. Ikke første gangen. Men alt begynte i det øyeblikket, det er jeg sikker på. Der, på tante Ingeborgs terasse, sammen med slektningene mine, drakk jeg min aller første kopp kaffe.

Da jeg var ung pleide jeg å le av tynnhåra, korpulente mannfolk i 40- eller 50-åra, med utvaskede Led Zeppelin-T-skjorter og trange jeans. Gamle 68-ere og hippies og rockere, som mimret om studentopprør og Woodstock, og som nektet å innse at tida hadde løpt fra dem. Dinosaurer, som mente at all musikk etter cirka 1979 var bare tøv.

I dag er jeg der selv. Referansene må riktignok forskyves noen år, men ellers er det samme sak. Jeg har blitt en falmet, nostalgisk dinosaur.

Er det trist? Ikke egentlig. Ikke sammenlignet med alternativene.

For jeg kunne ha valgt å legge fortida bak meg. Jeg kunne ironisert over gammel lidenskap, og stuvet bort platesamlinga på garasjeloftet. Jeg kunne begynt med skjorte og slips til hverdags, og prioritert karriere, villa og Volvo. Jeg kunne blitt kjedelig.

Eller jeg kunne latt som jeg hang med i tida. Kledd meg ungdommelig, hørt på det aller siste, og fulgt med på nye trender. Med andre ord: jeg kunne blitt patetisk.

Nei, det får bli mimring og T-skjorte. Det er tross alt det eneste anstendige.

In media no one can hear you … unless you SCREAM!

THE LINK!

«§2. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.

§4. Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.

§27. Medlem af Statsraadet, der ikke bekjender sig til Statens offentlige Religion, deltager ikke i Behandlingen af Sager, som angaa Statskirken.»

Kongeriget Norges Grundlov

Relatert: Tale og program for dagen.

Med jevne mellomrom dukker det opp skribenter i avisene som beklager seg over hvor fælt det er at amatører opptrer på nettet i fri dressur. Det er ikke måte på hvor elendige, useriøse og uopplyste nettdebattene er, og det er visst knapt til å holde ut at alminnelige mennesker ytrer seg uten å ha noe viktig å si. Nå er det selvsagt riktig at det er mye begredelig å finne på nettet, men disse kritikerne har gjerne pleid å generalisere nokså kraftig, og enkelte har nærmest avskrevet både blogging og all åpen debatt som verdiløst.

Bloggerne pleier naturligvis å bli litt såre over slik kritikk. Kanskje særlig fordi de mest kategoriske kritikerne ofte uttaler seg om ting de ikke har undersøkt. De har kanskje skummet noen kommentarer på nettavisenes debattsider, og har dermed kommet til at «nettdebatt» = anonyme kranglefanter og halvrasister. Noen av dem har til og med skrytt av at de aldri har lest en blogg, uten at dette har hindret dem i å uttale seg skråsikkert.

Vi som er en del av bloggmiljøet vet jo at enkelte skriver veldig godt, at mye kan være riktig lesverdig, og at kommentatorene nesten utelukkende opptrer saklig. Og så har vi pleid å minne om at avisartiklene ikke er like imponerende bestandig, heller.

Men vi er vel noe inhabile. Og fagfolk er tross alt fagfolk, og redaksjonelle krav høyner jo gjerne kvaliteten. Så de fleste av oss har nok likevel ansett det som noen hakk gjevere å få en kronikk på trykk i en avis – for ikke å snakke om å få utgitt bok – enn å bare skrive i egen blogg.

Men i dag mottok Nina Karin Monsen Fritt Ords pris for sitt «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt». Det vises til hennes lange karriere som forfatter og samfunnsdebattant, og det nevnes bøker som f.eks. Kunsten å tenke og Kampen om ekteskapet og barnet.

Og da tenker jeg at det jammen ikke er særlig opplagt lenger hvor kvaliteten er å finne. Ikke hvis Monsens kronikker de senere årene, samt utdrag fra nevnte bøker, gir et noenlunde representativt bilde av hennes «reflekterte» argumentasjon. Når dette attpåtil anses som et såpass verdifullt bidrag til den frie debatt at det kvalifiserer til pris, synes jeg det gir håp for den glade amatør.

Så kanskje er det likeså greit å bare skrive så godt man kan i egen blogg, og kanskje bør man gi blaffen i godkjentstempel fra de «profesjonelle»?

Ihvertfall nå, som Monsen har lagt lista?

Ta utskrift og send inn! Vi mener for deg!

Se også:
Folk flest
Fremskritt for forskningen
Politikk og egeninteresse